Oslo

Munchmuseet

Om Munchmuseet

Den 23. januar 1944 døde Edvard Munch etter kort tids sykeleie, i sin villa på Ekely i Oslo. Fire år tidligere hadde han testamentert alle sine etterlatte kunstverk til Oslo kommune.

Munchsamlingen

Den rikholdige gaven kommunen mottok besto av rundt 1.100 malerier, nærmere 18.200 grafiske blad fordelt på om lag 700 motiver, 6800 tegninger og akvareller samt 13 skulpturer. I tillegg kom nærmere 500 trykkplater, 2.240 bøker, notatbøker, dokumenter, fotografier, kunstnerverktøy, rekvisita og møbler. Ytterligere kunstverk av Edvard Munch og hans omfattende brevsamling ble testamentert til Oslo kommune av hans søster Inger Munch, og tilfalt Munch-samlingen da hun døde i 1952.

Munchsamlingen rommer per i dag mer enn halvparten av Munchs malerier og de aller fleste av hans grafiske motiver. Den omfattende samlingen gir Munchmuseet en særstilling som monografisk museum internasjonalt, og gir et svært godt grunnlag for spesialutstillinger i museet og for en utstrakt utstillingsvirksomhet over hele verden.

Munchmuseet

Allerede i 1927 var Edvard Munch involvert i diskusjoner med Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis om et fremtidig Munchmuseum. I 1946 forelå endelig en beslutning fra Oslo kommunes side om at et Munchmuseum skulle bygges. Diskusjonene om beliggenheten verserte fra første dag: Skulle det ligge ved Vigelandsanlegget på Frogner eller i sentrum, like ved Slottet? Eller kanskje burde det ligge på Grünerløkka der kunstneren hadde tilbrakt viktige år av barndommen?

Midt på 1950-tallet ble det klart at museet skulle ligge øst i byen – på Tøyen. I mai 1963, hundre år etter kunstnernes fødsel, åpnet museet i arkitektene Einar Myklebust og Gunnar Fougners – etter datidens standard – svært moderne bygning. Museet ble utvidet med to fløyer i 1994, etter tegninger av Myklebust og Fougner.

Videoer

Det nye Munchmuseet

3:41 minutter

Se

Det nye Munchmuseet

Det kommer stadig flere besøkende til museet, og det er et utbredt ønske om å kunne vise mer av samlingen under ett. Munchmuseet har per i dag vokst ut av de nåværende lokalene. I mai 2013 ble det etter lang tids debatt besluttet at et nytt Munchmuseum skal bygges i Bjørvika, ved byens havneområde. Det spanske arkitektfirmaet Herreros Arquitectos vant konkurransen, og det nye museet er planlagt å skulle stå ferdig i 2019.

Det nye Munchmuseet

I 2020 åpner det nye Munchmuseet i Bjørvika i Oslo.

Edvard Munch er et av de største navnene i kunsthistorien. Når det nye Munchmuseet åpner i juni 2020 får kunstnerskapet hans endelig plassen det fortjener. Over 13 etasjer får publikum se mer Munch enn noen gang tidligere, og mesterverk som Skrik vil alltid være utstilt.

Mer av Munch, og mye annet!

Munchmuseet gir deg sterke, engasjerende og moderne kunstopplevelser. I den nye museumsbygningen kan du besøke 11 utstillingssaler fordelt over syv etasjer, og utforske mange av de 28 000 arbeidene av Edvard Munch fra museets samling. Tre permanente utstillinger viser Munchs kunst, og alt fra kjente norske og internasjonale kunstnere til nyskapende samtidskunstnere presenteres i midlertidige utstillinger.

I tillegg kan du gå på konserter, litteraturopplesninger og andre kulturarrangementer, eller samle familie og venner til et fantastisk måltid og nyte den spektakulære utsikten fra 13. etasje. Museet rommer også malerverksteder og andre morsomme aktiviteter der barn og voksne kan skape inspirerende kunstopplevelser sammen.

Fakta om det nye Munchmuseet

  • Museet åpner for publikum i juni 2020, og blir et av verdens største museer tilegnet én kunstner.

  • 11 utstillingssaler er fordelt over syv etasjer, og de store arealene gir muligheter for nye og annerledes kunstopplevelser.

  • Bygningen er tegnet av det spanske arkitektkontoret Estudio Herreros.

  • Med 13 etasjer blir bygningen 58 meter høy, og får et bruttoareal på 26 313 m2.

  • Museet blir et såkalt «futurebygg», der betong og stål er miljøvennlig og kan resirkuleres.

  • Fasaden er dekket av gjennomskinnelig, perforert aluminium.

Kontakt oss på e-post for mer informasjon om det nye Munchmuseet.

MUNCH+ MEDLEM

Bli med på åpningen i nytt museum i 2020!

I 2020 åpner det nye Munchmuseet i Bjørvika i Oslo, og medlemmene vil være blant de første til å oppleve det.

Kjøp ditt MUNCH+ medlemskap nå og du får gyldig medlemskap helt til 31.12.2020.

Edvard Munch testamenterte sin kunst til Oslo by i 1944, og som medlem støtter du arbeidet med å bringe Edvard Munchs gave videre.

Vi holder deg oppdatert på alt som skjer på museet, og sender deg invitasjoner til utstillingsåpninger og eksklusive medlemsarrangementer.

Medlemskortet og kunstprogram henter du i museumsbutikken ved første besøk.

MUNCH+ KUNSTOPPLEVELSER I 2019 OG 2020

  • Eksklusiv invitasjon til åpningen av nytt museum i 2020

  • Ubegrenset inngang til Munchmuseet for deg og en gjest

  • Invitasjon til utstillingsåpninger og medlemsarrangementer

  • 10 % rabatt i museumsbutikken

  • Månedlig nyhetsbrev og årlig magasin

  • Ubegrenset inngang til Louisiana Museum of Modern Art i København (gjelder for to personer), Skagen Kunstmuseer i Danmark (gjelder for én person), Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand (gjelder for to personer) og Arkitekturmuseet i Oslo (gjelder for en person).

  • 50 % rabatt på billetter til Kammerkonsert ved Oslo-Filharmonien i Munchmuseet

Pris: 699 kr. Medlemskapet gjelder frem til 31.12.2020. Se ytterligere medlemsvilkår lenger ned på siden.

Ja, jeg vil gjerne være medlem og bli med på åpningen i 2020!

Medlemskap kan ikke refunderes. Munchmuseet følger gjeldende forbrukerrettigheter og -forskrifter som er knyttet til virksomheten. Se forbrukeraadet.no og forbrukerombudet.no for mer informasjon.

Har du spørsmål? Kontakt oss på epost.

Munchmuseet

MUNCH+ MEDLEM

Kunstopplevelser helt frem til 31.12.2020

Les Mer

Munchmuseet i bevegelse

Opplev en rekke samtidskunstprosjekter i området mellom Tøyen og Bjørvika

Les Mer

Internasjonale utstillinger og samarbeid

Om arbeidet for å øke kunnskap og interesse for Edvard Munch internasjonalt.

Les Mer

Edvard Munch Art Award 2017 er delt ut til den New York-baserte kunstneren Kerstin Brätsch.

Edvard Munch Art Award er en internasjonal utmerkelse for å fremme utviklingen av betydelige internasjonale talenter innen billedkunstfeltet.

Les Mer

Kammerkonsert med Oslo-Filharmonien

Opplev en av Oslo-Filharmoniens konserter i deres kammerserie i museets festsal.

Les Mer

Film om Edvard Munch

En introduksjon for deg som vil lære mer om Edvard Munchs liv og kunst. Varighet 17 min.

Les Mer

Utleie

Ute etter et eventsted med særpreg? Hva med å bruke Munchmuseet som lokasjon for ditt neste arrangement?

Les Mer

Opplev Edvard Munchs atelier på Ekely!

Munchs atelier på Ekely er åpent for publikum i sommersesongen.

Les Mer

Årsmagasin 2018

Få med deg museets utstillinger og aktiviteter i 2018. Last ned årsmagasinet her.

Les Mer

Historisk publisering av Munchs tegninger

For første gang er alle Edvard Munchs tegninger digitalisert og tilgjengeliggjort for publikum.

Les Mer

Call for papers: Surrealisms in and of Scandinavia

Invitasjon til å sende inn bidrag til konferansen Surrealisms in and of Scandinavia.

Les Mer

Personvernerklæring

Informasjon om personvern for brukere av Munchmuseets nettsider, medlemmer i MUNCH+ og abonnenter på vårt nyhetsbrev.

Les Mer

Informasjonskapsler

Informasjon om nettstedets bruk av informasjonskapsler.

OM EDVARD MUNCH

Edvard Munch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hopp til navigeringHopp til søkEdvard MunchFødt12. desember 1863
LøtenDød23. januar 1944 (80 år)
EkelyGravlagtVår Frelsers gravlund(1960–)FarChristian MunchMorLaura Cathrine MunchSøskenInger MunchUtdannet vedOslo katedralskoleBeskjeftigelseMaler, grafikerNasjonalitetNorgeMorsmålNorskSpråkFransknorskUtmerkelserSt. Olavs OrdenPeriodeabstrakt ekspresjonismeSymbolismeKjente verkDøden og barnet, VampyrSkrik, Pikene på broen, Dr. Lindes sønner, Fra Travemünde, Lothar Linde i rød jakke, Selvportrett i spanskesyken, Arve ArvesenInspirert avChristian KrohgSignaturEdvard Munch på Commons

Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23. januar 1944 i Aker) var en norsk malergrafiker, tidlig representant for ekspresjonismen, og den internasjonalt best kjente norske bildende kunstner.

Innhold

Barndom og bakgrunn

Slekt

Edvard Munchs far, Christian Munch, nedstammet fra marineoffiseren Søren Rasmussen Munch (død 1748), som deltok i slaget i Dynekilen i 1716. Hans sønn, Christian Munchs farfar, Peter Munch (1740–1802), var sogneprest i Vågå og Land, og gift med en halvsøster av dikteren Edvard Storm.

Peter Munch hadde to sønner. Den ene var Johan Storm Munch, som ble biskop i Kristiansand og var far til dikteren Andreas Munch. Den andre var stiftsprost i Christiania Edvard Storm Munch (1780–1847), far til historikeren Peter Andreas Munch og legen Christian Munch, maleren Edvard Munchs far. Stiftsprost Munch beskrives som en «fin, beleven, kundskabsrig mand».[1] Han hadde vært huslærer hos presten Abraham Pihl i Vang og hos amtmann Severin Løvenskioldpå Fossum, før han ble språklærer ved Krigsskolen i Christiania og i 1810 giftet seg med den 16 år gamle Johanne Sophie Hofgaard (1791–1860), en datter av Andreas Hofgaard, tidligere sogneprest i Ål i Hallingdalen og eier av gården Fornebu i Bærum. Christian og P. A. Munchs mor skildres som «en ualmindelig begavet natur», med et «fremragende konversationstalent» og en sterkt utviklet humoristisk sans.[1] Christian Munch hadde elleve søsken, blant hvilke tre brødre og fire døtre vokste opp.[1]

Edvard Munchs slekt på morssiden er fra Fredrikstad i Østfold, og noen mener at hans kunstneriske evner først og fremst stammer fra morens slekt. Munch-biografen Atle Næss har pekt på hvordan dette er blitt underkommunisert i litteraturen om Munchs kunstneriske gener.[2]

Familie

Østre Engelaug på Løten i Hedmark i dag, Edvard Munchs fødested.

Edvard Munch ble født på Løten i Hedmark, som sønn av Christian Munch fra Christiania og Laura Cathrine Munch (født Bjølstad) fra Fredrikstad. Faren var da militærlege ved militærforlegningen Tofsrudmoen i Løten. I 1864 flyttet familien til Christiania fordi faren fikk stillingen som korpslege ved Akershus slott og festning.

Onkelen P.A. Munch døde før Edvard ble født.

I Christiania flyttet de inn i et hus like ved festningen. Edvards yngre søsken ble født her. De fikk navnene Peter Andreas (1865), Laura Cathrine (1867) og Inger Marie (1868). Han hadde også en eldre søster, Johanne Sophie. Moren var syk, og etter fødslene forventet hun ikke at hun skulle overleve. Den 12. januar 1868 skrev hun et avskjedsbrev til familien. Brevet er til hennes eldste datter, og hun skrev at «vi alle, som Gud så nøye har bundet til hinannen, måtte samles i Himmelen for aldri mer at skilles». Dette brevet ble ofte lest høyt blant de nærmeste i familien.

I 1868 flyttet familien Munch til en ny og bedre leilighet i Pilestredet 30, som den gang lå i utkanten av byen. Her døde Laura Munch den 29. desember 1868. Edvards siste minne om moren var fra dagligstuen hjemme. «Rundt omkring henne stod alle fem. Far gikk opp og ned på gulvet og satte seg og så bort til henne i sofaen. Hun smilte og tårer rant ned kinnene.»

Laura Munchs yngre søster, Karen Bjølstad, som hadde bodd hos familien Munch tidligere, flyttet etter dette inn hos dem.

I 1875 flyttet familien på nytt, denne gang til Grünerløkka. Det var den gang en ny bydel på østkanten, som hovedsakelig ble befolket av industriarbeidere. Faren slet med inntektene, og «at familiens økonomi til tider var svært dårlig, skyldtes nok også korpslegens manglende økonomiske sans, samt at hans bløte hjerte tiet overfor ubemidlede pasienter».

Karen Bjølstad styrte huset, og familien greide å opprettholde en borgerlig standard. Hushjelp var en selvfølge, og familien led heller ingen direkte materiell nød.

I 1877 ble det et nytt dødsfall. Det eldste barnet Johanne Sophie døde av tuberkulose. Selv var Edvard ofte syk i barneårene. Han led av kronisk astmatisk bronkitt og hadde alvorlige anfall av giktfeber og revmatisk feber. På grunn av dette ble det lite skolegang på ham. Om vinteren måtte han i lange perioder holde seg innendørs, og «hjemmet» ble et viktig tema i hans kunst.

Liv og virke

Edvard Munch 1908-1909

Edvard Munch ved portettmaleri av Jappe Nilssen1909.Foto: Aksel Waldemar Johannessen(1880-1922)

I november 1880 kom Munch inn på Den kongelige tegneskole, og utpå våren 1881 begynte han på linjen for frihåndstegning, men først samme høst begynte han å følge undervisningen jevnt. Senere kom han inn i modellklassen og fikk der billedhuggeren Julius Middelthun som lærer. Allerede året etter sluttet Munch på tegneskolen, og sammen med en gruppe unge kolleger leide han et atelier ved Karl Johans gate.

Som 19-åring kom Munch inn i bohemmiljøet i Kristiania. I 1882-1883 gikk han på malerskolen til Christian Krohg. På samme tid deltok han også på «Friluftsakademiet» ved Haugfoss i Modum, initiert av Frits Thaulow. Munch malte i denne tiden i en naturalistisk stil, lik mange av malerne han pleide å omgås, men etter hvert brøt han med naturalismen.

I 1883 debuterte Munch med et maleri på Industri- og Kunstutstillingen, og samme år stilte han ut på Kunstnernes Høstutstilling i Kristiania. Høsten 1884 var han sammen med Halfdan Strøm og Jørgen Sørensen på Modum, der han malte «Morgen» (også kalt «Piken på sengekanten»), som ble vist på Høstutstillingen samme år. Bildet ble kjøpt av Frits Thaulow, men befinner seg i dag i Rasmus Meyers Samlinger (Bergen Kunstmuseum).

Munch beundret Vincent van Gogh både når det gjaldt uttrykksform og arbeidsglød. Det kunstneriske fellestrekket mellom de to ble nevnt på 1890-tallet. Munch eksperimenterte mer enn van Gogh som stort sett brukte olje på lerret. Til forskjell fra van Gogh ble Munch anerkjent nesten umiddelbart.[3] Den sveitsiske kunstkritikeren William Ritter var en «motvillig beundrer» av Munch og stilte spørsmål ved om Munchs verker kan regnes som kunst. Ritter skrev etter å ha besøkt den store Munch-utstillingen i Praha 1905 at utsillingslokalet «dunster likhus og apotek, (...) sinnssykdom og delirium tremens».[4]

Munch var seks år eldre enn Gustav Vigeland, og det fantes en viss gjensidig interesse og inspirasjon mellom de to. Vigeland skal ha arbeidet med en skrikende figur ett år før Munch laget Skrik. Munch arbeidet lenge med motivet Menneskeberget som har likhetstrekk med Vigelands monolitt. De to var i Berlin samtidig og bodde flere måneder på samme hotell.[5]

Første utenlandsreise

Maleren Frits Thaulow hadde øye for Munchs talent som maler og gav ham et privat stipend. I 1886 malte han «Det syke barn», «Pubertet» og «Dagen derpå». De to sistnevnte gikk begge tapt i brann, men motivene ble gjentatt i 1890-årene. Våren 1889 arrangerte han sin egen utstilling i Kristiania, sin første separatutstilling som var en sjelden større retrospektiv separatutstilling med 109 malerier og tegninger i Studentersamfundets lille sal i Universitetsgata, som dokumenterte hans utvikling i studietiden.[6] Den var bakgrunnen for at han fikk Statens kunstnerstipendium for å studere modelltegning i Paris.

Det var likevel først noen år senere han begynte å få en liten skare tilhengere. Hans utstilling i Berlin høsten 1892 vakte stor forargelse og oppsikt.[6] I 1894 kom den første boka om Munch, av Stanisław Przybyszewski, Meier-Graefe, Willy Pastor og dr. Frantz Servaes. I 1899 kjøpte Nasjonalgalleriet «Vår» for kr. 2 500.

Et omfattende alkoholforbruk og utagerende oppførsel over tid, førte til at han til slutt fikk et nervøst sammenbrudd med syns- og hørselshallusinasjoner. Han lot seg da innlegge på dr. Daniel Jacobsens nerveklinikk i København i 1908 og var der i seks måneder og ble helt avvendt fra alkohol og tobakk.[6]

Bofast på Ekely

Stjernenatt (1922–24), utsikt over Oslo fra hagen på Ekely

Fra 1913 til 1916 bodde Munch på Grimsrød på Jeløya i nåværende Moss kommune. Flere malerier kan geografisk stedfestes til Jeløya og andre steder i Østfold. I 1916 kjøpte han eiendommen Ekely i Aker, et tidligere gartneri utskilt fra gården Huseby, nå Jarlsborgveien 14 i Oslo. Der ble Edvard Munch boende til sin død i 1944. Huset og hagen på Ekely var sentrale i hans senere virke som kunstner. Hans eget hus er bakgrunn for mange av hans malerier, og han malte ofte utsikten fra eiendommen, for eksempel Stjernenatt (1922–24). Mange selvportretter er malt inne i huset på Ekely, mest kjent er kanskje Mellom klokken og sengen fra hans siste år. Det røde uthuset på eiendommen går igjen på mange malerier, og hagen og «skogen» utnyttet han gjerne som motiv eller som bakgrunn for bilder.

Oslo kommune overtok eiendommen i 1946 og foresto oppførelsen av 44 boliger for kunstnere. Edvard Munchs eget hjem gjennom 28 år ble revet i 1960.

På sin 70-årsdag i 1933 ble Munch tildelt storkorset av St. Olavs Orden.

Maleren

Edvard Munch på stranda i Warnemünde1907

Munchs virke som maler strekker seg over mer enn 60 år, en periode som er karakterisert som det store hamskiftet i den europeiske kunst. Munch hadde tidligere i sitt liv en realistisk periode, men ble i omkring 1890 påvirket av moderne, antinaturalistiske retninger. Han ble sterkt influert av syntetismen, som ble utviklet av Gauguin og kretsen rundt ham. Rent innholdsmessig er syntetismen nært beslektet med symbolismen. Maleriene var synteser av de sentrale ideene til opphavsmannen, og man arbeidet for en stilisering av formen ved å benytte store uvarierte flater, samtidig som den intense farven ble det avgjørende. Munchs motivkrets er også nært forbundet med hans egne barndomsopplevelser og med hans heftige bohemliv. Det som karakteriserer maleriene hans er en ladet, konsentrert uttrykkskraft.

Somrene i Åsgårdstrand

Edvard Munch kjøpte det lille sommerhuset Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand i 1897. Edvard Munchs hus er i dag et lite museum.

1897 kjøpte Edvard Munch sommersted Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand, en enkel fiskerhytte fra slutten av 1700-tallet, med en stor hage vendt ned mot Oslofjorden. Hit kom Munch tilbake nesten hver sommer i mer enn 20 år. Det var hit han lengtet når han var i utlandet og i perioder da han følte seg nedfor og utslitt. «Å gå i Åsgårdstrand er som å gå blant bildene mine - Jeg får slik lyst til å male når jeg er i Åsgårdstrand».

Verker som «Pikene på broen» (1901), «Melankoli» (1892), «Stemmen» (1892), «Sjalusi» (1895) og mange flere er malt i eller har motiver fra Åsgårdstrand.

Fiskerhytten ble overtatt av Åsgårdstrand kommune i 1944 og fungerer idag som et eget Munchmuseum. Både huset og inventaret er beholdt slik han selv holdt det.

Det planlegges i tillegg et større Munchsenter et annet sted i Åsgårdstrand. Det blir sannsynligvis plassert i Kiøsterudgården, det store herskapelige huset i bakgrunnen i maleriet «Pikene på broen».

Verk

Billedkunst

Utdypende artikkel: Liste over Edvard Munchs malerier

Jeg gik bortover veien med to venner - så gik solen ned - himmelen ble pludselig blodrød - jeg stanset, lænet mig til gjærdet træt til døden - over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger - mine vænner gik videre og jeg stod igjen skjælvende av angst - og jeg følte at det gik et stort uendelig skrig gjennem naturen.

«Skrik» (1893; opprinnelig kalt «Fortvilelse»), er trolig Munchs mest kjente maleri og blir ansett som ikonet på eksistensiell angst. Det viser hvordan en plutselig sinnsbevegelse kan snu opp ned på sanseinntrykkene våre. Som med så mange av verkene hans, malte han flere versjoner av det. Skrik er blant en hel rekke verk i en serie med tittelen Livsfrisen, som Munch satte sammen rundt århundreskiftet. Den berører temaer rundt livet – kjærlighet, frykt, død og melankoli.

Alle disse temaene dukker stadig opp igjen i Munchs verker, i malerier som «Det syke barn» (1886), «Vampyr» (1892–94), «Aske» (1894) og «Pikene på broen». Sistnevnte viser svake figurer med ubestemmelige og skjulte ansikter, med formene av tunge trær og rugende hus truende over seg, der de stod på broen i Åsgårdstrand. Munch portretterte ofte kvinner som sanselige og lidende, eller som uhyggelige, livsoppslukende vampyrer.

Skrivekunst

En mer ukjent side av Munch er hans forfattergjerning. Han skrev både dikt og dramatiske tekster.

Dikt (utvalg)

Munchs diktergjerning fikk oppmerksomhet i nyere tid da musikeren Kari Bremnes ga i 1993 ut platen Løsrivelse (Tekster av Edvard Munch) på plateselskapet Kirkelig Kulturverksted. Komponisten Ketil Bjørnstad hadde tonesatt diktene som ble fremført av Bremnes.[7] Bjørnstad og Bremnes utga en ny plate med Munchs dikt i 2013; den nye platen bar tittelen Sunrise.[8]

Den fri kjærlighets by (1904)

I 2017 hadde stykket Den fri kjærlighets by premiere som figurteater. Produksjonen var den første teateroppsetningen overhodet av Edvard Munchs teaterstykke fra 1904, som hverken ble utgitt eller iscenesatt i kunstnerens levetid. Oppsetningen fra 2017 ble regissert av scenografen Tormod Lindgren, og var Lindgrens regidebut. Lindgren hadde for øvrig også laget dukkene som ble benyttet i forestillingen. Musikken til forestillingen var ved Rolf Gupta.[9] Anmelderen i nettpublikasjonen Scenekunst var svært begeistret for produksjonen, og beskrev innholdet i stykket som følger:

Skuespillet ble aldri gitt ut eller iscenesatt under Munchs levetid, og origianlteksten viser et utkast av en satire, ikke et ferdig manus. Til dette prosjektet har poet Aina Villanger bearbeidet og utvidet manuskriptet. Munch skildrer datidens overfladiske søken etter sex og maktkonstellasjoner, og satiren stikker dypt. Karakterene bærer navn som Svinet, Sportselskerinnen, Moderne Moses og Bidronningen. Dette var kallenavn på noen av Munchs samtidige, som vanket i Kristiania-bohemen. For de som kjenner sin historie (eller gjør et Googlesøk, som undertegnede), vet man at Svinet er Gunnar Heiberg som var en berykta rundbrenner, Dollarprinsessen er bygd på Tulla Larsen, og Moderne Moses skal forestille Christian Krohg. Man trenger likevel ikke kjennskap til menneskene bak kallenavnene for å oppfatte hvor Munch vil hen med sin skildring av samtiden – oppgjøret med bohemene er tydelig.[10][9]

Gravsted

Edvard Munch på lit de parade på Ekely i Oslo 1944.Foto: Nasjonalbiblioteket

Edvard Munch er begravet på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i OsloArne Durban har utformet bysten på graven. I november 2004 ble hodet på bysten stjålet, men var på plass igjen 14 dager senere. Det antas at det var et «kunststunt».[11] På Krist kirkegård like ved ligger Munchs foreldre begravet, og dessuten søsteren Sofie, som døde da Munch var 14 år gammel.

Arven etter Edvard Munch

Etter Edvard Munchs død 23. januar 1944 viste testamentet fra 1940 at hele hans kunstneriske produksjon og alle hans litterære arbeider skulle tilfalle Oslo kommune, mens søsteren Inger skulle arve brevsamlingen og hundre trykk etter eget valg. Hun og en niese fikk også etter datidens målestokk store pengebeløp. Testamentet nevnte intet om eiendommen Ekely eller om innbo og løsøre i husene, og alt dette tilfalt derfor arvingene. Ekely ble solgt til Oslo kommune i 1946.

Tanken om et Munch-museum på eiendommen var tidlig fremme, men huset ble i stedet revet i 1960 for å anlegge en parkeringsplass. Han fikk i stedet sitt museum i Tøyengata 53 på Tøyen i Oslo, ferdig til hans hundreårsjubileum i 1963.

Munchs testamentariske gave til Oslo omfattet rundt 1 100 malerier, 15 500 grafiske blad, 4 700 tegninger og seks skulpturer, hans grafiske trykkplater, foruten en del andre gjenstander. Disse gikk inn i samlingene til Munchmuseet og utgjør mer enn halvparten av Munchs samlede produksjon. Nåverdien av hans gave er anslått til flere titalls milliarder kroner. I museets magasiner oppbevares ca. 900 malerier som sjelden blir fremvist fordi de er i dårlig forfatning, er lite etterspurt fordi de er varianter av mer kjente versjoner av samme motiv, eller er av skissemessig, uferdig karakter.[12]

Foruten bysten på gravplassen, er Norges hittil eneste statue av Edvard Munch reist i Kragerø i 1998, på det stedet der Munch malte «Solen». Statuen, utført av Per Elsdorf, er i bronse og viser Munch i helfigur. Edvard Munch har fått en vei oppkalt etter seg på Ellingsrud i Oslo.

Omfanget av tekstmaterialet etter Edvard Munch beregnes til ca. 13 000 sider tekst og består av alt fra litterære dagbøker, brev og brevutkast til utstillingslister og notater. Munch-museet eier ca. 90% av dette materialet.[13]

Den 1. januar 2015, 70 år etter Munchs død, falt alle hans kunstverk i det fri.[trenger referanse]

Neodadaisten Jasper Johns er blant kunstnere som har erklært sin begeistring for Munchs kunst og siterer Munch i egne bilder.[14]

Forskning

Edvard Munchs etterlatte skriftlige materiale - brev, notater, utstillingslisteer, litterære tekster m.m. er gjort tilgjengelig på internett.[15]

Annet

Uttalen av «Munch»

Det er ulike meninger om uttalen av etternavnet. Ifølge ordbokredaktøren Bjarne Berulfsen «insisterte [Edvard Munch] på at hans familienavn ble uttalt med u».[16] Andre oppgir at han selv uttalte navnet med o.[17]

Filmer

Edvard Munch, (1974) av Peter Watkins tar for seg Edvard Munchs ungdomstid og tidlige karriere.Det var en gang en gutt som het Edvard, (1989/1990) av Sverre Krüger og Ingrid Bjørnstad tar for seg Edvard Munchs gutteår.

Referanser

^ a b c Larsen-Naur (1901), s. 4.^ Atle Næss (2004): Munch : en biografiGyldendalISBN 82-05-30554-4^ Morgenbladet, 22. mai 2015, s. 38.^ Ivo de Figuereido: Den motvillige beundrer. Morgenbladet, 14. august 2015, s.48.^ «Forsiktig myteknusing». Morgenbladet. 9. oktober 2015. s. 40.^ a b c Arne Kr. Eggum. «Edvard Munch»Norsk biografisk leksikon. Besøkt 2. februar 2015.^ «Kari Bremnes - Løsrivelse (Tekster av Edvard Munch) - Kirkelig Kulturverksted»Kirkelig Kulturverksted. 1993. Besøkt 6. februar 2018.^ «Tonesetter Munch»Dagsavisen (norsk). 15. oktober 2013. Besøkt 6. februar 2018.^ a b IdaLou Larsen (16. mai 2017). ««Den fri kjærlighets by»»www.idalou.no (engelsk). Besøkt 4. april 2018.^ «Figurer i (u)fri kjærlighet»Scenekunst. 1. november 2017. Besøkt 6. februar 2018.^ Stjålet Munch-byste, VG^ Munchs magasinkunst, Aftenposten^ eMunch.no Munchs skrifter på Munch-museet^ Bhar, Oda: En motvillig samtalepartner. Morgenbladet, 12. august 2016, s. 38^ eMunch Munchs etterlate skrifter.^ Bjarne Berulfsen: Norsk uttaleordbok, Aschehoug 1969, s. 4.^ Arne H. Simonsen i leserbrev i Aftenposten «Edvard Munch uttalte selv sitt navn med o» 19. april 2005 siterer Munchs samtidige på at han uttalte det med o-lyd.

Litteratur

Magne Bruteig (2004): Munch – Tegneren, AschehougArne Eggum (2003): Edvard Munch: Malerier, Skisser Og Studier, J. M. Stenersens forlag (Rikt illustrert)Lande, Marit (1992). «- for aldrig meer at skilles -» : fra Edvard Munchs barndom og ungdom i Christiania. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-21534-2.Marit Lande (1996): Edvard Munch – Mannen bak myteneStein Erik Lunde Biografien om Edvard Munch: livets dans illustrert av Steffen Kverneland, 2013 ISBN 978-82-05-43590-2Atle Næss (2004): Munch : en biografiGyldendalISBN 82-05-30554-4Rolf Stenersen (1994) [1945]: Edvard Munch. Nærbilde av et geni, Sem og StenersenBodil Stenseth (2004): Pakten. Munch - en familiehistorie, H. Aschehoug & CoJens Thiis (1933): Edvard Munch og hans samtid, Gyldendal Norsk ForlagGerd Woll (2001): Edvard Munch. The Complete Graphic Works, Harry N. Abrams / Munch-MuseetWoll, Gerd m.fl. (2008): Edvard Munch. Samlede malerier, Cappelen DammSteffen Kverneland : Munch, tegneseriebiografi utgitt 2013Åse Krogsrud (2012), Munchs første strek. Dokumentasjon om barne- og ungdomsår på «Engelhaug», Orpheus Publishing

Eksterne lenker

MunchmuseetVerk av Edvard Munch på nasjonalmuseet.noeMunch.no - Edvard Munchs tekster digitalt arkivEdvard Munch på Digitalt fortaltLydguide til endel av Edvard Munchs verkerStenersen-museet, StenersensamlingenOm Skrik og andre av Munchs bilderOversikt over gallerier og museer som har Munchs bilderMalerier i bildearkivet til O. VæringScenicNorway, bilder fra huset i ÅsgårdstrandEdvard Munch i listen.no - bilder og utstillingshistorikkEdvard Munch - Fjernsynsfilm i to deler fra 1974, i NRK Nett-TV (tilgjengelig for norske IP-adresser).Eksterne baser (Autoritetsdata)

HB · SNL · NBL · NKL · BIBSYS · VIAF · GND · LCCN · ISNI · BNF · BNF (data) · LIBRIS · SUDOC ·ULAN · NLA · NDL

Kategorier

DET KONGELIGE SLOTT

Det kongelige slott ligger på Bellevue-høyden, ved enden av Karl Johan - Oslos hovedgate. Slottet er et av landets viktigste enkeltbygg, og et viktig symbol for norsk historie etter 1814. Byggearbeidene startet i 1824, og det var Kong Carl Johan som la ned grunnstenen 1. oktober 1825. Slottet ble innviet av Kong Oscar I, 26. juli 1849.

Det kongelige slott eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Det er bolig og arbeidsplass for Kongefamilien. Her holder Hans Majestet Kongen statsråd, mottar audienssøkende og holder offisielle middager. Mange utenlandske statsoverhoder som kommer til Oslo på statsbesøk, bor på Slottet. De fleste av de ansatte ved Det kongelige hoff har sin daglige arbeidsplass her.

Oslo-Slottet-916.jpg

Slottsparken

Slottsparken er en av hovedstadens første, store parker. Den omgir Slottet på alle kanter og preges av grønne gressbakker, blomstrende enger, fargerike staudefelt og velvoksne trær. Hoveddelen av parken er åpen for publikum hele året, mens Dronningparken er åpen fra 18. mai til 1. oktober hvert år.

Parken ble anlagt parallelt med byggingen av Slottet, og er basert på naturidealene som preget europeisk hagekunst midt på 1800-tallet. Slottsparken er et vernet kulturminne, og forvaltes av Slottets gartnere.

oslo-Dronningparken.jpg

Dronningparken utgjør en egen del av Slottsparken, og har sin opprinnelse helt tilbake til 1751 da den ble anlagt som en privat rokokkohage på byløkken Sommerro. Den ble en del av Slottsparken i 1840.

Regler for bruk av parken

Vi har noen regler som regulerer hva som er tillatt og ikke. Disse har vi for at alle våre besøkende skal ha det hyggelig, og for at parkene ikke skal bli skadet.

Spis og kos deg

Alle kan ha piknik i parkene, men det er ikke lov til å grille. Vær også snill og bruk søppelkassene til det du ikke vil ta med hjem igjen.

Hunder er velkomne

Både mennesker og dyr er hjertelig velkommen, men hunden må du ha i bånd hele året, og vi setter stor pris på at du ikke lar den gå i bedene, grave eller gjøre fra seg der.

Foto er lov

Fotografering er ikke noe problem, men skal du spille inn en film må søke om særskilt tillatelse. Bryllupsfotografering i parken omkring Oscarshall er tillatt etter avtale.

Ballspill er lov

Du kan spille ball, leke og hygge deg i Slottsparken, men det er ikke lov å sette opp volleyballnett, fotballmål eller lignende. Husk å ta hensyn til de andre gjestene i parken og til planter, busker og trær.

Du kan både jogge og sykle

Det er lov å springe og sykle i Slottsparken, men bare på grusgangene. Vi vil gjerne at du som sykler tar hensyn til alle som går, og at du holder deg til 5 km/t – det tilsvarer omtrent gangfart. Har du dårlig tid så er det fint om du velger en rute utenfor parken.

Gå så mye du vil på gresset

I våre parker er det selvsagt lov til både å gå og ligge på gresset. Men det er fint om dere ikke går på avmerkede områder med nysådd gress.

Nyt blomster og trær!

Slottsparken har over tusen trær - noen av dem har vært med oss i 250 år. Du hjelper oss å ta vare på dem dersom du ikke klatrer eller henger i grenene - og heller ikke lar barna gjøre det. Dersom du ønsker å bruke hengekøye eller slakkline, må du bruke tre-vennlige (polstrede) festestropper.

Lukt gjerne på blomstene, men la dem stå i fred. Ikke plukk dem, og ikke tråkk inn i blomsterbedene. Vi vil gjerne at alle skal få nyte samtlige blomster, så det er heller ikke lov å plukke markblomster her.

oslo-slottsparken-742786102.jpg

Dette er heller ikke tillatt:

Parkering eller ferdsel med motorisert kjøretøy

Inntektsbringende virksomhet (som salg, innsamlinger, vervekampanjer, trening, utdeling av reklamemateriell og liknende)

Annonsering for inntektsbringende virksomhet, herunder for treningsgrupper, konserter, kulturarrangementer og liknende

Å bruke benker som trimapparater

Å «ommøblere» i parken ved å flytte på benker og avfallsbeholdere

Å lage natursti, hinderløype etc. ved at elementer bringes inn i parken og rigges til

Å telte i parken


H.M. Kongens Garde

Hans Majestet Kongens Garde er Kongehusets militære livvakt. Garden skal sørge for Kongefamiliens sikkerhet i fred, krise og krig.

Det daglige vaktskiftet kl. 13.30 er det mange som ønsker å få med seg, og vaktskiftet har nærmest blitt en attraksjon i seg selv.

Det daglige vaktskiftet kl. 13.30 er det mange som ønsker å få med seg, og vaktskiftet har nærmest blitt en attraksjon i seg selv.

"Det kongelige norske Gardeskarpskytterkompagni" ble opprettet 1. november 1856 for å bidra til vaktholdet rundt Kong Oscar I i Stockholm. Mot slutten av unionstiden ble Garden overført til Kristiania, og H.M. Kongens Garde har stått vakt ved Det kongelige slott og andre kongelige residenser siden 1888. Garden står vakt 24 timer i døgnet, 365 dager i året.

H.M. Kongens Garde har i dag fast vakttjeneste ved Det kongelige slott, Skaugum Hovedgård, Bygdø Kongsgård når den er i bruk, Akershus festning og Huseby leir.

Vaktskifte

Hovedavløsning mellom avtroppende og påtroppende vaktstyrke skjer hver dag klokken 13.30. Om sommeren gjennomføres det noen ganger konsert eller drilloppvisning i forlengelse av hovedavløsningen. Når dette skjer, kunngjøres normalt i terminlisten på Gardens eget nettsted.

Vaktparader

Om sommeren gjennomføres egne vaktparader. Vaktparaden består av påtroppende og avtroppende vaktstyrke ved Det kongelige slott, ledet av korps fra Forsvarets musikk.

Paraden starter på Akershus festning klokken 13.10 med ridende politi i front. Ruten som følges går fra festningsplassen, Kirkegaten bort til Karl Johan og opp til Slottet. Paraden ankommer slottsplassen ca kl. 13.30 for deretter å gjennomføre hovedavløsning.

Når dette skjer, kunngjøres på Gardens eget nettsted


Omvisning

Slottet er åpent for omvisninger om sommeren. Billettsalget starter alltid 1. mars for omvisninger samme år. Alle som besøker Slottet må følge en guidet omvisning, og i sesongen holdes omvisninger hvert 20. minutt gjennom hele åpningstiden hver dag. I tillegg til besøk i Slottets vakreste representasjonsrom, settes det hvert år opp en egen utstilling. 

Billetter

Billetter er tilgjengelig gjennom Ticketmaster på nett eller på telefon 815 33 133. Sensongens billettsalg starter alltid 1. mars. Et lite antall billetter er tilgjengelig ved inngangen, men vi anbefaler å kjøpe billett i forkant da billettene ved inngangen raskt blir utsolgt.

Bestilling av omvisning for lukkede grupper kan gjøres på e-post til grupper@billettservice.no eller til telefon 815 33 321.

Billetter 2019

Billetter til omvisninger på Slottet er tilgjengelig gjennom Ticketmaster fra 1. mars hvert år.

I sesongen er et lite antall billetter til samme dags omvisninger å få  kjøpt ved inngangen. Vær oppmerksom på at billettene ved inngangen raskt blir utsolgt. Vi anbefaler derfor å kjøpe på forhånd.

Priser sesongen 2018 var:

  • Voksne: 135,-

  • Kombinasjonsbillett Slottet + Dronning Sonja KunstStall: 200,-

  • Barn (3-12 år), honnør og student: 105,-

  • Barn under 3 år har gratis adgang

  • Ledsager for handikappede har gratis adgang

  • Forhåndsbestilte, lukkede grupper à 30 personer kr. 105,- pr. person.

Innhold i omvisningen

I tillegg til årets utstilling, får publikum en guidet omvisning i Slottets vakreste representasjonsrom, som Ministersalongen og Statsrådssalen, Den hvite salong og Slottets fineste gjesteværelse - Kong Haakonsuiten.

Vi ser Fugleværelset, der alle som skal i audiens hos Hans Majestet Kongen venter på å bli annonsert, og Slottets festsaler. Daglige Spisesal benyttes mest til lunsjer. Lille og Store festsal er i bruk ved større arrangementer, og når det er gallamiddag på Slottet kan det dekkes til over 200 personer i Store spisesal.

Ved behov for mer informasjon, kontakt

Maisen Bonnevie, 22 04 88 20 (e-mail: maisen.bonnevie[at]slottet.no)

Nina Høye, 22 04 89 52 (e-mail: nina.hoie[at]slottet.no)


Les mer om slottet:



FAKTA: Det kongelige slott

Slottet er omgitt av Slottsparken, som vender mot fire gater. På nordsiden ligger Wergelandsveien, på vestsiden ligger Parkveien, som er adkomstveien for daglig trafikk til og fra Slottet, og på sørsiden ligger Henrik Ibsens gate, tidligere Drammensveien. Fra øst løper paradegaten Karl Johans gate rett mot Slottets hovedfasade og Slottsplassen, og er den formelle adkomst til Slottet ved høytidelige anledninger.

Deler av slottet er åpent for publikum i sommermånedene. I 2005 ble det på grunn av jubileet for Unionsoppløsningen vist en spesialutstilling som tok for seg kong Haakon VIIs, dronning Mauds og kronprins Olavs første tid i Norge. Bygget har tre etasjer og er oppført i pusset teglstein. Slottet har tre fløyer og er utformet i nyklassisistisk stil.

Oslo-royal-palace-449952094.jpg

Slottet omtales som «Oslo slott» i protokollene fra Kongen i statsråd.


Historien

Konstruksjon

Oslo-slottet-Karl_Johans_gate.jpg

Slottet ble reist for kong Karl III Johan, men sto ikke helt ferdig før i 1849, under Oscar I. Før slottet sto ferdig bodde de svensk-norske kongelige i det staselige Paleet når de besøkte Christiania. Slottet ble tegnet av danskfødte Hans Ditlev Franciscus von Linstow. Man hadde startet planleggingen i 1821, og året etter la kongen selv frem en stortingsproposisjon. Kostnadene ble anslått til 150 000 speciedaler. Dette ble finansiert gjennom salg av statsobligasjoner. Det ble i 1823opprettet en Slottskommisjon, som fikk ansvaret for byggeprosessen.

Kongen ønsket selv at slottet skulle ligge på Bellevuehøyden. Området rundt var på denne tiden lite bebygget. Stortinget gav fullmakter til innkjøp av eiendommene, og i 1824 startet grunnarbeidene. Kronprins Oscar godkjente planene i 1825, og 1. oktober samme år la Karl Johan ned grunnsteinen i det som ble fundamentet til alteret i Slottskapellet.

Fra 1827 til 1833 sto arbeidet stille etter at mesteparten av Stortingets opprinnelige bevilgning hadde gått med til å planere Slottsplassen og bygge fundamenter. Stortinget avslo å gi tilleggsbevilgninger i 1827 og igjen i 1830 som en politisk demonstrasjon mot kongen. Linstow la i 1833 frem nye planer som reduserte prosjektet fra det H-formede anlegget som opprinnelig var tenkt, til bare midtpartiet i dette, men økte samtidig høyden fra to til tre etasjer. Stortinget samme år bevilget da de nødvendige midler til å gjenoppta arbeidet. Sommeren 1836 ble taket lagt, og interiøret ble ferdig i 1840-årene. Linstow hadde selv fått et stipendium for å reise til Danmark og Tyskland for å hente inspirasjon.

Slottet en vinternatt. Fotograf: Alena Pecherskaia

Slottet en vinternatt. Fotograf: Alena Pecherskaia

Residens for Bernadottene

Karl Johan døde i 1844, og da Oscar Is nærmeste familie var større, så man at det var behov for mer plass. Det ble derfor gitt en tilleggsbevilgning fra Stortinget for å utvide fløyene. Taket ble samtidig senket for å gi bygget et mer verdig utseende, slik Linstow også hadde ønsket det. På hovedfasaden ble det bygget en monumental front med søyler. Våren 1849 sto så slottet helt ferdig. Hele kongefamilien var til stede ved den offisielle innvielse 26. juli samme år.

Flyfoto av Slottet med Slottsparken sett fra baksiden (2015). Fotograf: GAD

Flyfoto av Slottet med Slottsparken sett fra baksiden (2015). Fotograf: GAD

Linstow hadde opprinnelig planlagt Slottsplassen som en rektangulær paradeplass, men i 1848 foreslo slottsgartner Martin Mortensen et sirkelrundt bed med en diameter på 70 meter beplantet med busker og blomster midt på plassen og dette ble gjennomført. I 1875 ble Brynjulf Bergsliens rytterstatue av Karl Johan satt på plass.

Slottet 1890. Slottet stod ferdig i 1849 og ble bare brukt i perioder av de svenske unionskongene. Da kong Haakon 7 og dronning Maud ankom Norge 25. november 1905, flyttet de inn i en bygning i delvis forfall. Fotografert i 1890 av Axel Lindahl (1841-1906).

Slottet 1890. Slottet stod ferdig i 1849 og ble bare brukt i perioder av de svenske unionskongene. Da kong Haakon 7 og dronning Maud ankom Norge 25. november 1905, flyttet de inn i en bygning i delvis forfall. Fotografert i 1890 av Axel Lindahl (1841-1906).

Permanent bolig

Fram til 1905 ble slottet bare brukt i korte perioder, når medlemmer av kongefamilien oppholdt seg i Kristiania. Med Kong Haakon VII og dronning Mauds ankomost til Norge ble en kongefamilie fastboende på slottet og det trengtes derfor en del endringer. Det ble innredet ny kongeleilighet, og det ble satt inn flere bad og toaletter. Senere har det vært en rekke oppussings- og vedlikeholdsarbeider av forskjellig omfang. Flere nye tradisjoner ble også introdusert som at hver nasjonaldag siden 17. mai 1906 har den norske kongefamilien stått på slottsbalkongen og hilst osloskolenes elever i barnetoget som marsjerer over Slottsplassen. De eneste unntakene er fra i 1910 da kong Edward VII, dronning Mauds far, ble begravd, og i krigsårene 1940–1945. Det var også kong Haakon VII som startet tradisjonen med ukentlige møter med Norges statsråd, en tradisjon som fortsatt praktiseres. Møtene finner alltid sted i statsrådssalen hvor kongens tronstol er plassert.

Slottet sett fra baksiden Foto: Bjørn Erik Pedersen

Slottet sett fra baksiden Foto: Bjørn Erik Pedersen

Det største arbeidet som har vært utført i nyere tid er totalrenoveringen i 1990-årene etter at Harald V ble konge. Det var særlig det elektriske anlegget som man måtte gjøre noe med, da det ikke oppfylte moderne krav til brannsikkerhet. Kjøkken- og sanitærinstallasjonene var stort sett uendret siden 1906, noe man også måtte gjøre noe med. Ettersom slottet eies av Staten, ble Statsbygg satt til å utføre arbeidene. Det skapte store overskrifter da det kom frem at budsjettet ble kraftig overskredet, og både kongefamilien og Statsbygg ble utsatt for kritikk i pressen.


Dronning Sonjas Kunststall

Oslo-slottet-Dronning_Sonja_KunstStall,_Parkveien,_Oslo,_Norway_2017-07-30_b.jpg

Sommeren 2017 ble slottets nyrestaurerte stallbygninger åpnet for publikum i form av Dronning Sonja KunstStall. KunstStallen vil være åpen for publikum store deler av året å fungere som et visningssted for kunst, kultur med utstillinger fra De kongelige samlinger.

Kulturminne

Det kongelige slott er et kulturminne og har nummer 85500 i Riksantikvarens kulturminnebase.

Adresse

Vegadressen siden 2012 er Slottsplassen 1[5]. Den var fra 2006 Henrik Ibsens gate 1, tidligere Drammensveien 1. Kongehuset og hoffet har eget postnummer, 0010 Oslo.

 

Kilde

Wikipedia, og nettstedet til DET NORSKE KONGEHUS: kongehuset.no

Referanser

  1. ^ https://snl.no/Slottet

  2. ^ «Offisielt frå statsrådet 15. september 2017»Regjeringa.no (norsk nynorsk). 15. september 2017. Besøkt 13. oktober 2017.

  3. ^ «Statsrådssalen»www.kongehuset.no (norsk). Besøkt 7. november 2017.

  4. ^ «Dronning Sonja KunstStall»www.kongehuset.no (norsk). Besøkt 7. november 2017.

  5. ^ Slottet har fått ny adresse Arkivert 24. august 2012 hos Wayback Machine. ABC Nyheter 21. august 2012

Eksterne lenker

KON-TIKI MUSEET

Kon-Tiki Museetpå Bygdøynes i Oslo huser fartøy og kulturgjenstander fra Thor Heyerdahls ekspedisjoner. Museet er en privat stiftelse.

Heyerdahl (1914–2002) vant verdensberømmelse da han i 1947 krysset Stillehavet med «Kon-Tiki». Siden fulgte spektakulære seilaser med sivbåtene «Ra» og «Tigris». Med sine forhistoriske seilaser viste han at det tidlige mennesket mestret seilet før det fant opp sadelen og hjulet.

bygdoy-_0621.jpg

På Kon-Tiki Museet kan man se originalfartøyer og oppdaterte utstillinger om Heyerdahls ekspedisjoner, inkludert «Kon-Tiki», «Ra», «Tigris», Påskeøya, Fatu-Hiva, Tùcume, Galápagos, en 30 meter lang hulevandring, undervannsutstilling med en 10 meter lang hvalhai, Thor Heyerdahls bibliotek, Personen Thor Heyerdahl og Tiki pop-kultur. Den originale Oscar-vinnende Kon-Tiki-filmen vises hver dag kl. 12 i kinoen i underetasjen. Museet har en rikholdig butikk. I 2011 ble Thor Heyerdahls arkiver på Kon-Tiki Museet innlemmet i UNESCOs Memory of the World Archives.




Historie

Thor Heyerdahl, eventyrer og eksperimentell arkeolog, presenterer en modell av F. S. Platous og Otto Torgersens nye museumsbygg i 1955. Det nye bygget stod ferdig i 1957.

Title: Expedition Kon-Tiki 1947. Across the Pacific. Description: Postcard. Dato / Date: 1947 Photographer: unknown Utgiver / Publisher: Mittet Sted / Place: Stillehavet Eier / Owner Institution: Nasjonalbiblioteket / National Library of Norway Lenke / Link: www.nb.no Bildesignatur / Image Number: blds_05860

Title: Expedition Kon-Tiki 1947. Across the Pacific. Description: Postcard. Dato / Date: 1947 Photographer: unknown Utgiver / Publisher: Mittet Sted / Place: Stillehavet Eier / Owner Institution: Nasjonalbiblioteket / National Library of Norway Lenke / Link: www.nb.no Bildesignatur / Image Number: blds_05860

Thor Heyerdahl og Knut Haugland, besetningsmedlem fra «Kon-Tiki», tok initiativet til å bygge Kon-Tiki Museet. Haugland ledet og utviklet stedet i mer enn 40 år, de fleste av dem i tillegg til sitt faste arbeid i Hæren. Internasjonalt kjent for sine dristige aksjoner under vemorksaksjonen, anså Knut Haugland sitt virke ved flere museer som et bidrag til økt kulturforståelse, fred og forsoning.

Kon-Tiki Museet ble bygd i flere trinn. Det åpnet dørene første gang 15. mai 1950 i en enkel trebygning, men publikumsinteressen ble snart så stor at det behov for et mer permanent bygg. Det ble tegnet av F.S. Platou og Otto Torgersen og sto ferdig i 1957. For å finansiere bygget, ble «Kon-Tiki»-flåten sendt på Europa-turne. Den var innom både Köln, Amsterdam, Bussel og Paris. I 1978 ble museet utvidet for å huse «Ra II» etter Ra-ekspedisjonen i 1969 og 1970 .

Kon-Tiki Museet er en privat stiftelse som drives uten offentlig støtte. Gjennom årene har utallige celebriteter besøkt museet, blant annet dronning Elisabeth II, kongen av Thailand, president Eisenhower og president Clinton og Bill Gates med familie.

 


Kilde: Wikipedia, Kon-tiki Museet, og Lokalhistoriewiki.no

Eksterne lenker

Kon-Tiki Museets offisielle nettstedRedigere på wikidata

(en) Kategori:Kon-Tiki Museum – bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata

KILDE: WIKIPEDIA

File history

Click on a date/time to view the file as it appeared at that time.

Date/TimeThumbnailDimensionsUserComment

current10:35, 2 January 2013648 × 311 (55 KB)Okaaland (talk | contribs)User created page with UploadWizard

You cannot overwrite this file.

File usage on Commons

There are no pages that link to this file.

File usage on other wikis

The following other wikis use this file:

Usage on ca.wikipedia.org

Museu Kon-Tiki

Usage on de.wikivoyage.org

Oslo

Usage on en.wikipedia.org

Kon-Tiki Museum

Usage on nn.wikipedia.org

Kon-Tiki Museet

Usage on no.wikipedia.org

Kon-Tiki Museet

Usage on sv.wikipedia.org

Kon-Tiki-museet

VIKINGSKIPSHUSET

Vikingskipshuset

PortalOslo

Hopp til navigeringHopp til søk

Koordinater59°54′16″N 10°41′6″Ø (kart)

VikingskipshusetOsloVikingskipshuset i november 2016.
Foto: PeulleStedBygdøyArkitektArnstein ArnebergEtablert1926Åpnet1926Museumstypekulturminne, sjøfartsmuseumNettsidehttps://www.khm.uio.no/vikingskipshuset/Wikimedia | © OpenStreetMap
Vikingskipshuset
59°54′17″N 10°41′4″E

«Osebergskipet» utstilt inne i museet

Vikingskipshuset, ofte kalt Vikingskipsmuseet, er et museum på Bygdøy i Oslo. Det er en del av Kulturhistorisk museum, som er underlagt Universitetet i Oslo, og rommer gravfunnene fra TuneGokstadhaugen i Sandefjord, Oseberghaugen i Tønsberg og Borrehaugene i Vestfold. I tillegg til «Tuneskipet», «Gokstadskipet» og «Osebergskipet» finnes flere av gjenstandene fra Osebergfunnet, blant annet vognen, senger, sleder, bøtter, dyrehodeutskjæringer, billedtepper og teltstenger.

Innhold

Bygningens historikk[rediger | rediger kilde]

Fritz Hollands forslag til «Vikingehal» i Nisseberget i Slottsparken i Oslo foregrep ideen om et «mausoleum» for vikingskipene som senere ble realisert på Bygdøy. Fra Teknisk Ugeblad 6. desember 1907.

På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet ble de store skipsgravene fra vikingtiden utgravet, og de rike funnene av skip og gravutstyr ble tatt hånd om av Universitetets Oldsaksamling. «Gokstadskipet» og «Osebergskipet» ble plassert i midlertidige skur bak Universitetsbygningene under svært dårlige bevaringsforhold. Spørsmålet om hvor de skulle utstilles permanent var et hett debatt-tema i årene etter funnet av «Osebergskipet» i 1903 og utgravningene i årene som fulgte.

Et forslag om å plassere dem i utsprengte haller under Nisseberget rett ved det nyoppførte Historisk Museumfikk stor oppslutning. Det ble lansert av arkitekt Fritz Holland i 1905 og publisert i dagspressen[1] og i 1907 i Teknisk Ugeblad. Hollands prosjekt har påfallende likhet med det vikingskipshuset som senere ble realisert. Motstanderne, anført av Oldsaksamlingens leder, professor Gabriel Gustafson, gikk seirende ut av striden, og planene om Hollands «Vikingehal» ble endelig skrinlagt i 1912.

Professor Gustafssons plan var å la en permanent bygning for vikingskipene danne kjernen i at stort arkeologiskmuseum hvor alle skattene fra vikingtid og middelalder skulle samles i ett stort anlegg, praktisk lokalisert på nabotomten til Norsk Folkemuseum. I 1916 besluttet Stortinget at Gustafsons vikingskipshus skulle oppføres på Bygdøy som første byggetrinn i anlegget. En arkitektkonkurranse ble utlyst, og Arnstein Arneberg vant. Med bevilgninger fra staten kunne oppførelsen av hallen for «Osebergskipet» begynne, og skipet ble flyttet fra skuret i Universitetshagen i 1926. Fløyene til «Gokstad-» og «Tuneskipet» var ferdig i 1932. Den siste fløyen til utstilling av de rike gravfunnene fra Oseberg ble utsatt noe, og på grunn av krigen 1940–1945 ble den ikke ferdig før i 1957.

Flytting av museet?[rediger | rediger kilde]

Etter at Kulturhistorisk museum i flere år hadde utredet en plan om å flytte vikingskipene og gravfunnene til et nytt museum innerst i Bjørvika, besluttet styret ved Universitetet i Oslo 20. desember 2006 å støtte forslaget. Det hadde da vært strid om flytteplanen både internt i fagmiljøet og i mediene. Enkelte mente at gravfunnene ikke ville tåle belastningene i forbindelse med pakking og transport. Særlig advarte man mot å flytte Osebergfunnene, som til dels er meget skjøre. Riksantikvarenforeslo blant annet å frede museumsbygningen med skipene som løst inventar for å hindre en flytting.[2] Universitetet i Oslo kjøpte risikovurderinger om flyttesaken av bl.a. Norske Veritas, og Kulturhistorisk Museums opprinnelige konklusjon ut ifra disse var at flytting burde kunne gjennomføres uten større skader på skipene. Denne konklusjonen ble dog omstridt, blant annet på grunn av manglende vekt på det løse inventaret i skipene, og i november 2010 ble det fra statlig hold bestemt at man skulle sette ned en internasjonal ekspertgruppe for å gi en helhetlig vurdering av flytterisikoen. En eventuell flytting av funnene ville først kunne finne sted når spørsmålet om lokalisering var endelig avgjort og et nybygg sto ferdig oppført. Universitetet hadde opprinnelig tatt sikte på flytting i 2015.

I 2012 meldte NRK at flyttingen var kansellert. Ekspertgruppen som skulle vurdere risikoen ved å flytte skipene og de tilhørende gjenstandene fra Bygdøy til Bjørvika, konkluderte med at både skip og gjenstander måtte bli værende på Bygdøy. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen konkluderte at: "Diskusjonen om å flytte vikingskipene fra Bygdøy til Bjørvika er nå definitivt over."[3]

Nybygg på Bygdøy[rediger | rediger kilde]

Regjeringens vedtak om å ikke flytte skipene fra Bygdøy ble i 2013 fulgt opp med vedtak om delt lokalisering av Kulturhistorisk museum. Og i 2015 ga Kunnskapsdepartementet klarsignal for Statsbygg til å utlyse et skisseprosjekt for utbygging av eksisterende anlegg på Bygdøy. Resultatet av arkitektkonkurransen forelå 13. april 2016, vinneren var AART architects med utkastet «Naust».

Kulturminne[rediger | rediger kilde]

Vikingskipshuset er et kulturminne og har nummer 108686 i Riksantikvarens kulturminnebase.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Vikinge-Skibene i Gravhal under Nisseberget – En interessant Plan». Morgenbladet 2. juli 1905

  2. ^ http://www.riksantikvaren.no/filestore/vikingskip.PDF[død lenke]. Udatert fredningsvarsel (høsten 2006) fra Riksantikvaren til Kulturhistorisk museum

  3. ^ «- Uaktuelt å flytte vikingskipene»NRK.no. 03.05.2012.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Eksterne baser (Autoritetsdata)

VIAF · GND · LCCN

Kategorier

Navigasjonsmeny

Søk

Prosjekt

Wikipedia

Verktøy

Skriv ut / eksporter

På andre prosjekter

På andre språk

Rediger lenker

BOTANISK HAGE

Naturhistorisk museum (Oslo)

Botanisk hage er en av enhetene til Naturhistorisk museum på Tøyen.

Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo er en del av Universitetet i Oslo og huser universitetets naturhistoriske samlinger og botanisk hage. Det ble oppretta i 1999 ved konsolidering av Geologisk museumZoologisk museum og Botanisk hage. Den eldste delen av museet er Botanisk hage, som ble etablert i 1814.

Oslo-Botanisk-hage-1039243042.jpg

Naturhistorisk museum er Norges største samling av naturvitenskapelige objekter. 7,7 millioner objekter finnes her, noe som utgjør 65 % av landets totale naturhistoriske samlinger. En del av disse samlingene er tilgjengelige for publikum i Botanisk hage og museene der.



Foto:  Stig Rune Pedersen  (2008).

Foto: Stig Rune Pedersen (2008).

.

Ved siden av forskningen som drives ved museene, er oppdatering og vedlikehold av disse samlingene en viktig del av NHMs oppgaver. Geologisk museum og Zoologisk museum har permanente og temporære utstillinger og er åpne for publikum, mens Botanisk museum kun inneholder kontorer, herbarier og arkiver. Botanisk hage dekker 150 dekar og har ca 35 000 planter, fordelt på omtrent 7500 arter. Her finner du også de to utstillingsveksthusene Palmehuset og Victoriahuset.

Her finner du Botanisk hage:

 

Fyll in hvordan du ønsker å reise til og fra Botanisk hage:

Kilder


AKERSHUS SLOTT OG FESTNING

Akershus slott og festning (ofte bare Akershus festning) er en av de mest betydningsfulle festningene i norgeshistorien. Den ble opprinnelig bygget som en middelaldersk kongeborg med sete for kongens representanter, strategisk beliggende på Akersneset i Oslo. På 1600-tallet ble den bygget om til et renessanseslott omgitt av en bastionfestning. Den over 700 år gamle borgen har overlevd flere beleiringer, men har aldri blitt inntatt med makt av en fiendtlig, utenlandsk hær.[1] Den ble først lagt ned som militært anlegg i 1815, men reetablert i perioden 1820–1850. Den gikk endelig ut av operativ militær drift i perioden 1850–1900 og ble da et militært hovedkvarter, skole og depot- og forlegningsområde. Deler av anlegget ble også benyttet som fengsel og straffarbeidsanstalt fra 1820 og var på 1800-tallet det strengeste fengselet i Norge.[2]

Festningen har navn etter gården Aker som eide neset hvor borgen ble bygget. Navnet er sammensatt av gårdsnavnet (fra norrønt Akr, åker), og hús i betydningen borg eller kastell. Borgen har så gitt navn til lenet, amtet og fylket Akershus. Gården Aker lå midt i Osloherad og ble valgt til kirkested (Gamle Aker kirke) og dermed fikk sognet og senere herredet også navnet Aker.

Området er fortsatt en militær festning underlagt en kommandant, og det daglige vaktholdet ivaretas av Oslo garnisonsforvaltning under avdelingen Forsvarets fellestjenester. Festningen er saluttpliktig og salutterer ved særlige høytidlige anledninger. Forsvarsmuseet, Norges Hjemmefrontmuseum og den integrerte ledelsen av Forsvaret har lokaler på Akershus festning. Etter bombeangrepet på Regjeringskvartalet har også Statsministerens kontor midlertidig tilhold på Akershus festning.

Dagens festningsområde

Festningsområdet utgjør et areal på rundt 170 daa og har en bygningsmasse på til sammen 91 000 m². Det indre festningsområdet er det muromkransede området, med den opprinnelige middelalderborgen og de utenforliggende bastionene. Dette er de områdene som har de best bevarte festningselementene, både når det gjelder fortifikasjonene og bygninger. Dette skyldes omfattende restaureringsarbeider i første halvdel av 1900-tallet. Det ytre festningsområdet er resten av anlegget, med festningsplassen, området rundt Forsvardepartementet og kvartalet i Myntgata. Dette består vesentlig av militær bebyggelse på 1800-tallet og ble oppført etter at festningen hadde gått ut av bruk som operativt militært anlegg og delvis på tomter til tidligere forsvarsverker. Denne bebyggelsen er tilpasset den øvrige bebyggelsen i Kvadraturen. Enkelte strukturer fra før 1814 er bevart rundt Festningsplassen, dels supplert med rekonstruksjoner.

Historie

Middelalderen fra 1287 til 1527

I 1287 ble Oslo angivelig angrepet av den opprørske adelsmannen Alv Erlingsson, men den gamle kongsgården kunne ikke forsvare byen effektivt. Behovet for et sterkere forsvarsanlegg ble dermed tydelig.

Man vet ikke sikkert når borgen ble påbegynt, men man antar at det var i 1290-årene under kong Håkon V Magnusson, (som også anla Båhus festning og Vardøhus festning). Første gang Akershus er nevnt i skriftlige kilder er i 1300, i et brev fra kong Håkon til Mariakirken i Oslo. Brevet sier ikke noe om hvor langt byggearbeidene da var kommet. Akershus ble etter flere utbygginger en sterk festning, kanskje en av de sterkeste i Norden. I 1308 motsto borgen for første gang en beleiring. Det var den svenske hertug Erik av Södermanland som beleiret borgen sammen med en rekke norske stormenn, men beleiringen ble etter hvert brutt av en lokal norsk bondehær i Slaget ved Oslo 1308. Det nye slottet ble på 1300-tallet ofte omtalt som Akersborg, siste gang denne skriveformen opptrer er i 1377.[4]

I 1330-årene gjorde mange norske stormenn opprør mot kongefellesskapet med Sverige og tok blant annet kontroll over Akershus i perioder. Svartedauden fikk ingen umiddelbar virkning for Akershus festning. I 1360- og 1370-årene bodde Håkon VI på Akershus, og han beordret store byggearbeider på festningen.

Først i 1449–1450 ble Akershus beleiret igjen, denne gangen av den svenske kongen Karl Knutsson Bonde, men han måtte heve beleiringen etter en tid. Borgen ble ikke beleiret igjen før i 1502, da den norske adelsmannen Knut Alvsson reiste en hær fra grensestrøkene mot Sverige, inntok Akershus (og Tunsberghus) og avsatte den danske høvedsmannen Peder Griis. Samme år beleiret skotske leiesoldater i den danske kongens tjeneste Akershus. Denne beleiringen mislyktes, men etter å ha utskrevet hver tredje mann på Sørøstlandet forsøkte kongen å gjenvinne kontrollen over Akershus. På vei til fredsforhandlinger ble Knut drept av kongens menn, og på denne måten gjenvant kongen kontrollen over Akershus.

Borgen ble på nytt beleiret i 1523, denne gangen av svenske soldater. Under dekke av grevefeiden i Danmark forsøkte Gustav Vasa å sikre seg kontrollen over Norge. For å nekte fienden husvære brente Oslos befolkning sine hus og de svenske soldatene måtte kort tid etter vende hjem med uforrettet sak.

Renessanseslott 1527 til 1653

Svenskene beleirer Akershus i 1567. Oslo ses nede til venstre. Relieff på Fredrik IIs sarkofag i Roskilde domkirke.

Renessanseslott 1527 til 1653

I 1527 slo lynet ned og forårsaket store skader på borgen, spesielt det indre borgområdet. Det var en svak borg som skulle motstå den avsatte kong Christian IIs beleiring fra 1531 til 1532. Store deler av mannskapet var ute på annen tjeneste, og bare 20-30 mann var tilbake i borgen da beleiringen startet. Dette visste imidlertid ikke den tallmessig overlegne Christian II da han inngikk våpenhvile med borgens høvedsmann Mogens Gyldenstjerne. I mars året etter ble beleiringen hevet av styrker fra Danmark og Lübeck. Etter denne beleiringen ble borgen utbedret og forsterket.

Om kvelden søndag 21. januar 1532 angrep Gyldenstjerne med sine soldater Hovedøya kloster, tok abbeden til fange og plyndret klosteret før de satte fyr på bygningene. Klosterets leilendingsbønder ble leilendinger under lensherren på Akershus slott og stein fra klosterruinene ble brukt til byggematerialer på Akershus festning under utbedringene og forsterkningene etter Christian IIs beleiring.

Under den nordiske syvårskrigen ble borgen igjen beleiret, denne gang i 1567 av svenske styrker, men lensherren Christen Munk hadde brent ned byen slik at de svenske troppene ble stående uten forsyninger og muligheter til å befeste seg, og måtte trekke seg tilbake.

Det var først med den dyktige, energiske og Norgesorienterte Christian IV (født 1577, konge 1588–1648) at byggeaktiviteten for alvor ble satt i gang igjen. Kongens politikk baserte seg på en sterk militærmakt, og i 1593 begynte han en omfattende utbygging for å holde følge med den militærtekniske utviklingen, særlig av kanonenes ildkraft. Byggingen ble dels finansiert med en årelang ekstraskatt på Østlandet og i Agder, og dels ved pliktarbeid, også for kvinner som særlig ble satt til å bære teglstein. I 1604 sto første byggetrinn ferdig, med borgen omgitt av nye befestninger (Øvrevoll) bygget etter det italienske bastionsystem med steinkledde jordvoller. Videre utbygging foregikk i årene 1616–1646.

Men det var særlig den radikale ombyggingen av den gamle middelalderborgen til et renessanseslott som ga borgen den nye silhuetten vi kjenner i dag. Restene av det gamle hovedtårnet Vågehals ble revet, og trappetårnene Blåtårn og Romerikstårnet ble reist. Bygningene rundt borggården ble gjort sammenhengende ved ombygginger og tilbygg. Det gamle kruttkammeret under slottskirken ble ominnredet til fire fangehull, hvorav to fortsatt eksisterer. Kongens og stattholderens rom ble utbedret og rikt innredet. Den nye borgen og slottet framsto i sin samtid som en by i byen.

Christian IV ønsket å knytte byen (som fortsatt hadde samme plassering som den gamle middelalderbyen) og borgen nærmere sammen. Da Oslo brant i 1624 beordret han at byen skulle gjenreises inntil festningsmurene. Den nye byen fikk navnet Christiania og ble en festningsby omgitt av voller, med Akershus festning som citadell.

Festning 1653 til 1820-årene

Ved freden i Brömsebro etter Hannibalfeiden i 1643–1645 måtte Danmark-Norge avstå de gamle norske landskapene Jemtland og Herjedalen, og etter krigene 1657–1660 også Båhuslen. Disse tapene og grenseendringene gjorde Akershus festning enda viktigere som nasjonal befestning. Festningen ble derfor videre utbygget under ledelse av nederlenderen Isaac van Geelkerck.

Som tidligere ble festningen fortsatt brukt som sted for kongehyllinger, stendermøter og leilighetsvis som kongebolig, i tillegg til å ivareta militære funksjoner. Men etter hvert ble de representative oppgavene mindre viktige, særlig etter at Norge mistet de fleste av sine egne riksinstitusjoner ved innføringen av eneveldet i 1660. Utover på 1600- og 1700-tallet ble de representative bygningene stadig mer umoderne og vedlikeholdet ble forsømt. Festningens preg av å være utelukkende en militær installasjon ble tydeligere. Det eneste sivile innslaget gjennom 1700-årene var Overhoffretten. De militære anleggene ble opprustet mot slutten av 1600-tallet og fram mot 1750, da de ytre forsvarsverkene ble forsterket. Etter en bybrann i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt, mens Akershus til gjengjeld ble utvidet på bekostning av bybebyggelsen. Store og mektige steinkledde voller med fremskytende bastioner gikk rundt hele festningen som opptok et nesten like stort areal som hele byen Christiania.

8. mars 1716 ble det utvidete anlegget angrepet for første gang. Den svenske kong Karl XII angrep overraskende med 10 000 mann. Kommandanten, oberst Jørgen Christopher von Klenow, samlet 3 000 forsvarere og holdt ut en langvarig beleiring før svenskene til slutt måtte trekke seg tilbake. At beleiringen av Akershus festning ikke førte til overtakelse av den, bidro til at Karl XIIs første felttog i Norge ble ansett som mislykket.

Fortifikasjonen (festningen) var umoderne rundt 1750, og fra denne tiden hadde ikke anlegget lenger noen særlig militær betydning. Etter unionsinngåelsen med Sverige i 1814 ble den deaktivert som festning og deler av de ytre murene revet.

Slaveri og nedbygging fra 1820-årene til 1900

Wergelands kontor på festningen

Foto: Helge Høifødt

Den nye hovedstaden fikk nye byggebehov, og festningen fikk en annen funksjon etter 1814. Som følge av at den militære verdien var borte, forfalt anlegget. De ytre delene ble frigitt til byggetomter for offentlige og private formål, blant annet til nybygg for Børsen, Christiania Theater, Norges Bank og St. Johanneslogen St. Olaus til den hvide Leopard. Festningens voller og omgivelser ble tatt i bruk av byens borgere som rekreasjonsområde for promenader og rusleturer, og Akershusstranden ble et populært sted for bading og fiske om sommeren og for skøyteløp om vinteren. Bygningene på Øvre festning ble brukt til mange formål, blant annet som lager. Riksarkivet holdt til der inntil 1866, med Henrik Wergeland som første sjef.

Slaveriet

En stor del av festningen ble brukt til fengsel, omtalt som Slaveriet. Den tids kriminalomsorg var en blanding av oppbevaring – for å beskytte samfunnet – og «moralsk oppbyggelse» gjennom hardt arbeid. I stedet for å henrette kriminelle, ble de satt i tvangsarbeid. Slavene kunne settes til alle slags offentlige arbeider eller leies ut til private. Blant de innsatte var kjente størrelser som utbryterkongen Gjest Baardsen og mestertyven Ole Høiland.

Etter det læstadianske samiske opprøret i Kautokeino i 1852 havnet alle menn unntatt lederne Aslak Hætta og Mons Somby (som ble halshugget i Alta) på Akershus - kvinnene ble satt på Tukthuset i Trondheim. Både blant kvinnene og mennene døde flere i fangenskap.[5] Blant de som døde i fangenskap var Peder Olsen Kautokeino, Ellen Jacobsdatter Hætta, Aslak Pedersen Rist og Henrik Aslaksen Skum. Blant de overlevende var Lars Hætta (18 år ved fengsling) som ble gitt anledning under oppholdet til å skrive den første oversettelsen av Bibelen til nordsamisk.[6]

Nedbygging

Utover på 1800-tallet ble det reist flere militære bygninger i områdene ved Kontraskjæret og Festningsplassen blant annet Høymagasin, Ridehus, Kommandantbolig, militære depoter og kaserner, gymnastikksal, verksteder og kontorbygninger for Forsvarsdepartementet og andre formål. De viktigste arkitektene i denne perioden var de innvandrede tyske kompanjongene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno.

Som følge av det økende forfallet og byens behov for nye tomter, ble ønsket om å rive anlegget stadig tydeligere uttalt. Maleren og forfatteren Christian Krohg var blant rivningstalsmennene. Men mot slutten av 1800-tallet våknet forståelsen for Akershus som historisk minnesmerke og motkrefter mot forfall og rivning ble omsider mobilisert.

Restaurering og nybygging fra 1900 til i dag

Restaureringsarbeidene ble omfattende og varte fra århundreskiftet og helt fram til 1960. Med bakgrunn i historiske undersøkelser av professor Gustav Storm fremla arkitekt Peter Blix i 1896 det første utkastet. Dette utløste en bevilgning fra Stortinget i 1897. Debatten gikk høyt, både om prinsipper for restaureringen (hvilke tidsepoker man skulle ta vare på og hvordan), og om hvor mye areal det restaurerte anlegget skulle legge beslag på. Blant dem som fikk gjennomslag i den faglige diskusjonen var ikke overraskende kunsthistorikeren og den senere riksantikvar Harry Fett, som mente at alle tidsaldres bidrag fortjente å bli vurdert med tanke på vern, ikke bare de eldste delene fra middelalderen.

De første årene måtte restaureringen konsentrere seg om å rette opp grunnleggende skader i murer, kjellere, gulv og takkonstruksjoner, med andre ord arbeider som ikke var så synlige for befolkningen. Her spilte arkitekt Holger Sinding-Larsen en sentral rolle fra 1905 til 1925. I 1929 overtok Arnstein Arneberg oppdraget som utførende restaureringsarkitekt, i samarbeid med bl.a. arkitekt Gerhard Fischer. Store fornyelser og vedlikeholdsarbeider fortsatte fram til sluttførelsen i 1960, bare avbrutt av krigsårene 1940–1945. Fra 1960 ble det faglige ansvaret overtatt av anleggets konservator, Stephan Tschudi-Madsen.

En større restaurering sommeren 2010 har avdekket at den tidligere restaureringen, blant annet bruk av sement og fjerningen av den tidligere hvite kalkpussen som tidligere dekket slottet, har ført til en sterkere nedbryting av slottets vegger.[7] Dette har medført at det vurderes om veggene igjen skal kalkes eller slemmes.[7] Under restaureringen har en blant annet funnet at slottet tidligere også har hatt okerfarget kalkslemming.[7]

Statens representasjonsted

Hans Majestet Kongens Garde er ansvarlig for vaktholdet, her foran Hovedvakten som ble bygget i 1724, og som nå har en utforming som stammer fra 1855

Foto: Mahlum

Den første som i nyere tid brukte Akershus som ramme om offisielle statlige begivenheter, var Vidkun Quisling. 1. februar 1942 lot han seg utrope til «ministerpresident» ved «Statsakten» på Akershus. Han ble henrettet på festningen 24. oktober 1945, etter å vært holdt som fange der siden mai samme år.

Etter krigen ble Akershus innviet til festlokale i forbindelse med feiringen av kong Haakon VIIs 75-årsdag i 1947. I kjelleren under sørfløyen ble Det kongelige gravkapell innredet, og her er dronning Maud, kronprinsesse Märtha og kongene Haakon VII og Olav V bisatt. Det meste av restaureringsarbeidet ble avsluttet i 1962, mens Olavshallen i nordfløyen først ble fullført i 1976.

Anlegget har etter restaureringen vært regjeringens fremste representasjonsted, hvor større jubileer blir markert og offisielle middager avholdt ved statsbesøk og andre viktige begivenheter.

Parallelt med restaureringen og bruken som representasjonsted har det vært et kontinuerlig militært nærvær på Akershus festning gjennom hele 1900-tallet, i forlengelsen av en tradisjon helt tilbake til middelalderen. Anlegget har huset militære kontorer, skolevirksomhet, lagre, verksteder og lignende.

I området mot Festningskaia og Bjørvika ble det i juni 2006 ferdigstilt et nybygg som føyer sammen en del av den eksisterende bygningsmassen fra slutten av 1800-tallet. Her ble Forsvarsdepartementet og den nye integrerte ledelsen av Forsvaret samlokalisert. De eksisterende bygninger som inngår i komplekset er den såkalte Skolebygningen (bygning 49), Verkstedbygningen (bygning 52) og Artilleriets kontorbygning (bygning 53).

Det ble av Stortinget forutsatt at de gamle bygningene skulle rehabiliteres og delvis tilbakeføres til opprinnelig tilstand. Behandlingen av interiører og fasader skulle følge antikvariske prinsipper. Artilleriets kontorbygning ble rehabilitert utvendig og utgjør inngangen til Ledelsesbygget. Samlet ga dette 560 nye kontorarbeidsplasser innen festningsområdet.

Retterstedet

Foto: J. P. Fagerback

Retterstedet

Utfyllende artikkel: Retterstedet på Akershus festning

På eksekusjonsplassen på Akershus ble 42 nordmenn henrettet av den tyske okkupasjonsmakten 9. og 10. februar og 17. mars 1945. De første ti ble henrettet 9. februar som represalier etter drapet på politisjef Karl Marthinsen to dager før.

Hjemmefrontmuseet

Utdypende artikkel: Norges Hjemmefrontmuseum

Den tyske kommandant major Josef Nichterlein og hans assistent hauptmann Hamel, som representerte Wehrmacht, den tyske okkupasjonsmaktens militærvesen under andre verdenskrig i Norge, overgir Akershus festning til den norske hjemmefrontens representant, fenrik Terje Rollem 11. mai 1945. Selve frigjøringsdagen da de tyske styrkene kapitulerte, var imidlertid 8. mai.

Foto: Pressefotograf Johannes Stage

Norges Hjemmefrontmuseum dekker historien om okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig, med fokus på Hjemmefrontens virksomhet og vilkår. Museet holder til i bygningen «Det dobbelte batteri og bindingsverkshus» fra 1600- og 1700-tallet.

Bygningshistorikk

På bakgrunn av den restaureringsfilosofi som vant fram, kan man i dagens anlegg lese de ulike historiske epokene slik Harry Fett uttrykket i debatten: «Bygningenes forskjellige dele har jo ogsaa havt aarhundreder til at vænne sig til hverandre. Akershus har smeltet sammen til et hele, det er udtryk for generationers historie ...».[8]

Også i bygningshistorikken kommer de anleggets hovedfaser fram: Håkon Magnussons middelalderborg, Christian IVs renessanseslott, festning opp mot vår tid og til slutt restaurering og administrative funksjoner. Både selve slottet og i alt 50 bygninger er fredet både interiør- og eksteriørmessig. I tillegg er elleve bygninger erklært vernerverdige eksteriørmessig, mens syv bygninger uten spesiell verneverdi (relativt nye støttefunksjoner) omfattes av de generelle vernebestemmelsene for kulturmiljøet.

Nedenfor følger en omtale av enkelte av bygningene:

Middelalderborg

Jomfrutårnet med inngangspartiet fra middelalderborgen.

Preget av middelalderborg er i dag stort sett borte, men store deler av det indre festningsområdet stammer fra denne tiden og er stein- og teglkonstruksjoner som foruten en del forbindelsesmurer inkluderer:

Jomfrutårnet var den befestede, ytre porten og hvor slisse for fallgitter og rester av vindebroen fortsatt eksisterer.

Våghalsen var borgens dominerende sentraltårn. Revet, men markeringer i grunnen i borggården etter fundamentet.

Kanniktårnet (fra senmiddelalderen kalt Knutstårnet etter Knut Alvsson) var et flankeringstårn mot nord. Tårnet var plassert til høyre for angriperen etter det åpne skjolds prinsipp. Dagens tårn er delvis gjenreist på de gamle murene.

Nordfløyen var hovedbygningen med offisielle rom som hall og kongefamiliens private værelser.

Sørfløyen med kirke fra senmiddelalderen.

Romeriksfløyen huset støttefunksjoner som kjøkken etc.

Etter et lynnedslag og en omfattende brann i 1527 ble store deler av anlegget nord for Våghalsen sterkt skadet, men motstod allikevel Christian IIs beleiring tre år etter.

Den svenske beleiringen i 1567 viste imidlertid at den militærteknologiske utvikling var i ferd med å løpe fra den gamle borgkonstruksjonen som i stor grad bygget på prinsippet å befinne seg høyere enn en angriper. Særlig artilleriets utvikling krevde andre konstruksjoner som hindret en angriper å nærme seg anlegget.

Renessanseslott

Akershus slott, borggården med Romerikstårnet (i tegl) fra 1633 på Nordfløyen. Romeriksfløyen til venstre.

Foto: Samuli Lintula

Den tiltaksrike Christian IV grep fatt i de store utviklingsbehovene og gav det indre festningsområdet mye av dagens utseende. Også nå ble det benyttet kalkstein og teglstein, ikke minst i videreutviklingen av bygningene fra middelalderborgen. Særlig ved at man blant annet rev både Våghalsen og det noe mindre forsvarstårnet Fuglesang ble hele slottet mer åpent og lysere. Videre ble hele festningsområdet sterkt utvidet, ved at militærteknologien krevet bastioner og voller. Her ble det såkalte italienske bastionssystem med steinkledde jordvoller bygget i årene 1593–1604 og 1616–1646 på det øvre festningsanlegget.

Blant de bygninger som ble tilført anlegget i den kommende perioden var:

Munktårnet (etter lensherre og stattholder Christen Munk) ble oppført i 1559 som kombinert kruttårn og porttårn, til erstatning for det tidligere porttårnet Jomfrutårnet.

Blåtårnet (i tegl) i borggården fra 1623 som ble et trappehus for Sørfløyen og som kirketårn. Tårnhetten er tekket i bly.

Romeriksfløyen fikk en ekstra etasje i 1633 til blant annet kontorer til stattholderen. Tårnbygningen Romerikstårnet kom samtidig.

Sørfløyen ble restaurert utover på 1600-tallet og fikk da flere representasjonsrom i stedet for den gamle hallen i Nordfløyen. Flere av rommene i Sørfløyen fikk gulvfliser, utskårede paneler, kaminer med ornamentikk, og takhimlinger med stukkatur. Rommene, blant annet dagens Christian IVs sal, fikk nye møbler, malerier og veggtepper.

Slottskirken i Sørfløyen ble ominnredet først i 1620-årene av Christian IV, og senere i årene 1738–1742. Kong Christian VI ga altertavlen som er tegnet av generalbyggmester E. D. Haüsser.

Festningsporten fra 1653 med bro over dagens Kongens gate til dagens ytre festningsområde.

Skarpenords kruttårn fra 1657, også kalt Store kruttårn, oppført i bruddsteinsmur og tegl i tre etasjer og valmet tak.

Festning mot vår tid

Det dobbelte batteri sett fra retterstedet. I dag huser bygningen Hjemmefrontmuseet

Foto: J. P. Fagerback

Fengselskirka, bygd 1866. Arkitekter: H.E. Schirmer og W. von Hanno. I dag en del av Forsvarets skolesenter

Tidlig på 1800-tallet ble det bestemt at nedre festningsområde ikke skulle ha noen operativ militær verdi, med ble bebygget med støttebygninger, som:

Det dobbelte batteri fra ca. 1692 i en halvbastion med panelt bindingsverk (som kunne fjernes i krigstid) med kanonstillinger og kasematt. Senere bygget om til dagens utseende, med tegl og åpent bindingsverk.

Hovedvakten fra 1724 på nedre festningsområde. Dagens utseende er fra 1855.

Brakker fra 1747 på nedre festningsområde.

Corps de Garde fra 1751, vaktstue i barokk stil, pusset mur.

Artilleribygningen eller Det lange, røde hus i tegl og åpent bindingsverk fra 1774 på det nedre festningsområdet (i dag informasjonssenter).

Depotbygningen fra 1774.

Gamle kommandantbolig fra 1780, i vertikalt panelt tømmer.

Gamle ridehus eller Det kgl. ridehus fra 1828 mot Kontraskjæret. Arkitekt M. Arentz i pusset tegl i empirestil.

Armeens depot fra 1832 mot Kirkegata.

Sortieporten i murt stein fra 1834, mot Kontraskjæret.

Laboratoriekjøkkenet fra 1836.

Generalintendanturens kontorbygning.

Kommandantboligen fra 1844, senere kalt General Glads bolig. Tegnet av J.H. Nebelong. Borgaktig oppført i pusset tegl med hjørnetårn.

Vindebroen over dagens Kongens gate.

Skolebygningen fra 1858 (i dag Forsvarets integrerte ledelse).

Arsenalet fra årene 1859–1866, arkitekter er H.E. Schirmer og W. von Hanno.

Gymnastikksalen fra 1861, arkitekter er H.E. Schirmer og W. von Hanno (i dag Forsvarsmuseet).

Halmlageret fra 1861.

Verkstedsbygningen fra 1861, arkitekter er H.E. Schirmer og W. von Hanno (i dag Forsvarets integrerte ledelse).

Div staller, kaserner og andre støttebygg fra 1890-årene.

Artilleriets kontorbygning fra 1891 (i dag Forsvarets integrerte ledelse).

Materialskur fra 1897.

Nye ridehus fra 1900 på ytre festningsområde.

Ridehuset på Kontraskjæret fra 1900.

Nyere tilføyelser

Det kongelige mausoleum. I den hvite sarkofagen hviler Haakon VII og Maud, i den grønne hviler Olav V og Märtha

Foto: Per E. Hadland

Festningsbroen over Kongensgate, ny fra 1921.

Tyskerbrakken fra 1940.

Tilbygg til Oslo Militære Samfunn fra 1940.

Det kongelige mausoleum fra 1948 mellom Jomfrutårnet og Slottskirken i Sørfløyen.

Tilbygg Ingeniørstallen fra 1949.

Garasje fra 1970.

Hovedportens vakt fra 1989.

Bygg for Forsvarets integrerte ledelse fra 2006.

Bygningsmateriale

Retterstedet med navn på de 42 som ble henrettet her.

Foto: Hans-Petter Fjeld

Anlegget er i sin helhet utført i stein fra lokale steinbrudd i tillegg til at det ble brutt kalkstein fra klosteret på Hovedøya. Mørtel til muring er produsert ved kalkindustri i Bærum. Bygging og utbedring av anlegget har i det hele tatt medført betydelig industrivirksomhet som har gitt mange arbeidsplasser.[9]

Den eldste delen av festningen består av ortocerkalk, mens ved utbedringsarbeider er det også brukt mange andre lokale bergarter og tegl i de indre festningsdeler.

Kommandanter

Høvedsmenn (utdrag)

1497–1498 Knut Alvsson

1499–1502 Peder Griis

1527–1533 Mogens Gyldenstjerne

1556–1572 Christen Munk

Fra 1572 var stattholderen også øverstkommanderende på Akershus festning

Militære kommandanter

Årstall angir utnevnelsesår.

1629 Ove Gjedde

1654 Georg Reichwein

1662 Hans Jacob Schort

1670 Michael Opitz

1676 Frants Eberhard von Speckhan

1679 Ejler Jensen Visborg

1680 Hans Brostrup Schort

1687 Anthony Coucheron

1690 Nikolaj de Seve

1706 Hans Frederik Legel

1708 Ernst Bugislav Waldau

1709 Johan Frederik Münnich

1711 Nikolaj Sibbern

1712 Jørgen Christopher von Klenow

1719 Georg von Bertouch

1740 Johan Frederik Leben

1744 Jonas Bjørnsen

1762 Frans Grabow

1772 Christopher Frederik Ingenhaeff

1774 Hans Jacob Henning Hesselberg

1806 Friedrich Gotchalk Maximilian von Haxthausen

1919 Karl Bull

1932 Ivar Aavatsmark

1936 Jacob Hvinden Haug

1945 Johan Beichmann

1968 Christian Roy Kaldager

Liste etter Stephan Tschudi-Madsen (1999). Akershus: vårt riksklenodium 700 år. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223559.

Kulturminne

Akershus slott og festning er et kulturminne og har nummer 86131 i Riksantikvarens kulturminnebase. Restene av middelalderborgen med renessanseslottet har gjennom sin alder vært fredet direkte gjennom kulturminneloven. Hele festningen med ytre anlegg ble fredet av Riksantikvaren 17. desember 2014 som det siste arrangement i Grunnlovsjubileet 2014.[10]

Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg.

Kilde:

Wikipedia

Se også

Litteraturliste

Referanser og fotnoter

  1. ^ Festningen var under tysk kommando 19401945. På denne tiden var ikke lenger festningen et operativt militært anlegg. Den ble ikke inntatt, men kommandoen ble overgitt både i 1940 og i 1945.

  2. ^ Yngvar Ustvedt: Slavene på Akershus - Historien om vårt strengeste fengsel, 1999

  3. ^ Teksten om dagens festningsområde bygger i stor grad på Landsverneplanen for Forsvaret, se litteraturlisten.

  4. ^ Kristiania

  5. ^ Statsarkivet i Trømsø Arkivert 24. juli 2011 hos Wayback Machine.

  6. ^ Kulturkompasset: Kautokeino-opprøret på Norsk folkemuseum Arkivert 13. juli 2011 hos Wayback Machine.

  7. ^ a b c «Akershus slott tæres sakte bort», Aftenposten 12. juli 2010. Besøkt 12. juli 2010

  8. ^ Stoffet avsnittet om bygningshistorikk i er stor grad hentet fra Norges bedste Værn og Fæste, se litteraturlisten.

  9. ^ K. H. Kittelsen: Brent Kalk. 900 år med kalkbrenning i Asker og Bærum. Asker og Bærum Historielag. 2005. ISBN 82-90095-10-4

  10. ^ «Hele Akershus festning er nå fredet»Riksantikvaren. 17. desember 2014. Besøkt 29. desember 2014.

Eksterne lenker

Østfold kunstnersenter (ØKS)

Østfold kunstnersenter (ØKS) 

ØKS er en formidlingsinstitusjon for samtidskunst, og har hele Østfold fylke som sitt virkefelt. Senteret inngår i det nasjonale nettverket av kunstsentere, og arbeider for økt bruk av, kjennskap til og forståelse for samtidskunst av høy kvalitet, uten å ta kommersielle hensyn. I 2013 representerte ØKS 144 profesjonelle kunstnere med en voksende andel unge aktører. Senteret holder til i en flott gammel 1800-talls bygning sentralt plassert i Fredrikstad. Senteret disponerer hele bygningen som rommer tre gallerirom, to kunstneratelierer, kunstbutikk, Kafé Nyt og administrasjon.

Værne kloster

Værne kloster

Værne klosters nordre del er et herregårdspreget landskap med store, sammenhengende jorder, store bygnings- og hageanlegg og alléer. Området er preget av en lang historie og eiendommene Huseby og Værne kloster har både sentrale posisjoner i distriktet. Mange kulturminner i området er knyttet til disse to eiendommene. De synlige historiske sporene går tilbake til bronsealderen og i Telemarkslunden, i Carlberg eikelund og på Carlbergåsen finner vi blant annet bronsealderrøyser.

Visterflo

Visterflo

Visterflo er en innsjø som ligger i kommunene Sarpsborg og Fredrikstad i Østfold. Sammen med Ågårdselva og Mingevannet utgjør Visterflo et sideløp til Glomma, og er en del av Glommavassdraget. De to fluviale øyene Tunøya og Rolvsøy ligger på hver sin side av Visterflo. Navnet Visterflo brukes også om den korte elvestrekningen som fører vann ut av sjøen til samløpet med Glomma ved Greåker. Utløpet er noen ganger også kalt Rolvsøysund.


Ved Eid nordøst ved sjøen[3] munner det ut en tømmertunnel som kommer fra Vestvannet ved Isnes. Tunnelen var i bruk fram til 1985, så lenge det ble fløtet tømmer i Glomma[4]

Sjøen ligger praktisk talt på havnivå, og er derfor påvirket av tidevann.

Kilde: Wikipedia