Denne siden er under utvikling.

oslo-231-(1).jpg
Kavringen-fyr-fyrene-i-Oslofjorden-0168.jpg
oslo-75-(1).jpg

OSLO - HOVEDSTADEN I NORGE

Oslo (mellom 1624 og 1925 Christiania, også skrevet Kristiania fra 1877/1897) er en by, en kommune og et fylke i Norge, samt landets hovedstad og største by. Byen kan dateres til tiden rundt år 1000 og ble hovedsete for Norges rikes kansler i 1314. Etter en tredagers brann i 1624 ble byen flyttet noen steinkast vestover og anlagt under navnet Christiania, mens det opprinnelige Oslo beholdt sitt navn som et område utenfor byen. Under byutvidelsen av 1859 ble forstaden Oslo innlemmet i Christiania, og fra 1925 ble Oslo igjen navnet på Norges hovedstad.

Nabokommunene er i vest Bærum, i nord Ringerike, Lunner og Nittedal, i øst Skedsmo og Lørenskog, i sør Enebakk, Ski og Oppegård, og i sørvest midtfjords i Bunnefjorden, Nesodden (halvøy).

Byen har et areal på 454.03 km², Oslo kommune har 666 759 innbyggere per 1. januar 2017. Det vil si 1469 innbyggere pr km².

Det kongelige slott, Stortinget, Regjeringen, Høyesterett og de fleste andre nasjonale offentlige styringsorganer ligger i Oslo.

 

Navnet Oslo
Utdypende artikkel: Oslos bynavn


Rådhuset.
Foto: Chris Nyborg
Opprinnelsen til navnet Oslo har vært omstridt. Det har ikke noe å gjøre med «Loelva», et elvenavn som er nevnt først i 1613 i Norriges beskrivelse av Peder Claussøn Friis. Her blir byens navn forklart som «Loens os». Byen lå ved utløpet av elven Alna, og dette er elvens egentlige navn. Siste ledd er sikkert; det betyr slette, engslette eller elveslette. I middelalderen ble navnet skrevet både Anslo, Ásló og Ósló, de førstnevnte formene er de tidligst belagte. Første ledd hentyder enten til åsen bakom den opprinnelige Oslosletta, Ekeberg, eller til det norrøne ordet for gud som hadde den latine formen «ans». De tolkningene som har mest for seg, er altså enten «sletten under åsen» eller «gudenes slette».

Etter bybrannen i 1624 og ny grunnleggelse på motsatt side av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og deretter i kommunale fra 1897. Det ble likevel aldri foretatt noen formell beslutning om å gå over til å skrive navnet med K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Byens navn ble gjerne forkortet Xania.


Nationaltheateret 2010.
I 1914 brukte nynorskforlaget Det Norske Samlaget ingen av disse skrivemåtene, men det gamle bynavnet Oslo isteden. Det var selvsagt for å fremheve det rotnorske, for i motsetning til Kristiania er Oslo et slikt navn. Det opprinnelige navnet Oslo ble gjeninnført fra 1. januar 1925 etter vedtak i bystyret. Inntil 1925 betegnet Oslo det området hvor middelalderbyen hadde ligget, et område som havnet innenfor bygrensen i 1859 og fikk bymessig bebyggelse mot slutten av 1800-årene. Etter at byen byttet navn måtte også denne bydelen få et annet navn, og fra 1925 har den hett Gamlebyen.
Oslo blir også kalt Tigerstaden.

Tidlig historie

Middelalderparken 2010.
Utdypende artikkel: Middelalderens Oslo

Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt cirka år 1048 av kong Harald Hardråde. Nyere arkeologiske utgravninger har påvist kristne graver fra før år 1000, og dette fikk byen til å feire sitt 1000-årsjubileum i 2000.

Oslo ble Norges kongssete i 1299 da kong Håkon V Magnusson, som tidligere hadde vært hertug over blant annet Østlandet og hadde sete i Oslo, ble konge etter broren Eirik II. Han startet byggingen av Akershus festning som etter hvert ble kongeresidens. Håkon Magnusson satte i gang en rekke andre byggeaktiviteter som Mariakirken og sørget for at byen utviklet seg utover høymiddelalderen og doblet sitt innbyggertall til anslagsvis 3 500. Byen ble plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308, men den ennå uferdige festningen stod i mot beleiringen. I 1314 gav Håkon kansleren ved Mariakirken rikets segl og regjeringsmakt «til evig tid». Man anser ofte dette som at Oslo ble rikshovedstad. Det er en upresis betegnelse, i og med at man den gang ikke hadde den moderne oppfatningen av hva en hovedstad er. Men i den forstand at det gjorde Oslo til den viktigste byen i statsapparatet, kan man anse Oslo for å ha vært en slags hovedstad fra 1314, og Oslo kommune beslutta å markere 700-årsjubileet for dette i 2014.

Gjennom middelalderen ble byen rammet av gjentatte branner som raserte mesteparten av bebyggelsen, men den ble hver gang gjenreist på de gamle tomtene. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor overlatt til forfall og plyndring etter bybrannene - eller bevisst revet for å bruke bygningssteinene til andre formål. Under svenskenes beleiring i 1567 ble byen også brent. Av byens monumentalbygg var bare katedralen, Sankt Hallvardskirken, og bispegården på ruinene av det tidligere Olavsklosteret i behold da byen ble flyttet i 1624.

Det nye Christiania

Byen og forstedene, 1811.
Foto: Nasjonalbiblioteket
Utdypende artikkel: Christiania 1624–1814

I unionstiden med Danmark mistet byen sin status som hovedstad og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte også kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Den ødeleggende brannen i 1624 førte til at byen ble flyttet og anlagt kvadraturisk på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Den ble gjenreist som en befestet by med bastioner, med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler skulle hindre fremtidige branner. Av samme grunn ble det påbudt å bygge i murverk eller utmurt bindingsverk. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.

1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.

Hovedstad (igjen)

Krums kart fra 1888
Foto: Nicolay Solner Krum/Nasjonalbiblioteket

Kart over Kristiania fra 1907.
Foto: Fra Brockhaus' Konversations-Lexikon (1907).
Christiania ble igjen hovedstad i 1814 da unionen med Danmark ble oppløst. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetet, Stortinget, Nationaltheatret og mange flere. I 1837 ble det lokale selvstyret opprettet med formannskapslovene, og Andreas Tofte ble Christianias første ordfører. Siden har hovedstaden hatt 63 ordførere.

Nye bydeler vokste frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene i siste halvdel av århundret. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker herred med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker med 18 970 innbyggere overført til hovedstaden (som nå hette Kristiania). Bakgrunnen for disse byutvidelsene var fra byens side at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. De ble stort sett ønsket velkommen av Aker herred. De urbane områdene i Aker var stort sett fattigkvarterer, med store sosiale problemer og dårlig levestandard. For Aker betydde dette mye ansvar og lite inntekter, mens Oslo ble rikere på grunn av arbeidskraften i disse forstedene.

I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etterhvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av dagens «murby» ble reist. Folketallet doblet seg i disse årene til en kvart million innbyggere i 1899. Etter Kristianiakrakket i 1899 ble det utvandring og en viss stillstand i byggeaktivitetene fram til 1910/1911 da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.


Kristiania ca. 1920
Foto: Ivar Refsdal/Aschehoug 1922
I 1901 valgte man inn en håndfull kvinnelige kommunestyrerepresentanter, nemlig Elise Heyerdahl og Sofie Borchgrevink fra Høyre, Margaretha Strøm og Martha Tynæs fra Arbeiderpartiet, og Anne Holsen og Ragna Nielsen fra Kvindestemmeretsforeningen.

Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom første halvdel av 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-tallet for Etterstad var delvis påbegynt, men ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da Aker i sin helhet ble innlemmet. De 130 976 innbyggerne fra Aker gjorde at folketallet i hovedstaden over natten økte med 46 prosent. Oslo rådhus sto ferdig i 1950.

Flerkulturell storby

World Islamic Mission-moskéen, 2007.
I etterkrigstida begynte en ny vekstperiode. Allerede tidlig i 1950-åra sprang det opp nye forsteder, som nå ble lagt lenger ut fra bykjernen. Dette var mulig på grunn av det voksende kollektivnettet, ikke minst T-banen. Boligblokker sprang opp, med Lambertseter som det første resultatet av et formelt samarbeid mellom kommunen og OBOS. Tettstedet Oslo har nå spredd seg langt ut over kommunens grenser, og en betydelig del av den yrkesaktive befolkningen i Akershus har arbeidssted i Oslo.

Fra 1970-åra begynte arbeidsinnvandringen til Oslo for fullt, og Oslo har utviklet seg til en flerkulturell by med innvandrerbutikker, moskéer, sikhtempel og mye mer. Dette har ført med seg både positive og negative ting. På den ene side gir det mangfold, valgmuligheter og nye impulser; på den annen side har det også vært konflikter omkring innvandringspolitikk og tendenser til gettoisering i enkelte områder. Dette har blant annet ført til at norsk-etniske elever er i mindretall i en del skoleklasser, noe mange foreldre frykter vil gå ut over læringen. I senere år, etter utvidelsen av EU, har det også kommet betydelig arbeidsinnvandring fra Øst-Europa, og i tillegg mange tiggere. I 2012 var det store kontroverser omkring romfolk fra Romania og andre land som kom til Oslo.

Politikk
Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell der regjeringen – som er byrådet – kun sitter så lenge den har tillit i den folkevalgte forsamlingen – som er bystyret. Bystyret består av 59 representanter.

Byrådet er Oslos «regjering» – kommunens utøvende makt. Byrådet består av en byrådsleder, tilsvarende en regjeringssjef, og 6 byråder, som tilsvarer ministre. Det utgjøres i perioden 2015-2019 av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne. Byrådene trenger ikke være medlem av bystyret. Hver byråd er politisk leder av en byrådsavdeling, som kan sammenlignes med ministerier.

Byrådet leder kommunens administrasjon, legger frem forslag for bystyret og er ansvarlig for gjennomføring av kommunale vedtak.

Bydeler
Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer, som oppnevnes av Bystyret. Som en prøveordning ble imidlertid fire av bydelsutvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen for å øke den lokalpolitiske interessen. Ved kommunestyrevalget i 2007 ble alle 15 bydelsutvalgene valgt direkte av befolkningen.

Hver av bydelene har også sin egen bydelsadministrasjon som forbereder saker for bydelspolitikerne og iverksetter det som besluttes. Hovedoppgaven til bydelene er å forvalte, ivareta og drive sosial-, eldre- og primærhelsetjenesten, samt en del andre kommunale tjenester som ligger i nærmiljøet.

Segl og flagg
Utdypende artikkel: Oslos kommunevåpen


Oslos kommunevåpen
Som byvåpen bruker Oslo byens segl fra middelalderen.

Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er Osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret. [1] St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde. [2]

13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.

Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.

Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Dette viser byseglet av 1924 i mangefarget utgave på blå duk.

Geografi
Den sentrale delen av Oslo omtales ofte som «Oslogryta», ettersom den ligger i ei «gryte» innerst i Oslofjorden. Med unntak av sørsida som vender mot fjorden er det åser på alle sider. Med dagens kommunegrenser ligger Oslos midtpunkt mellom Ankerveien og Nedre Blanksjø, godt inne i Nordmarka. Det ble slått fast i 2014, etter at man lenge hadde ment at midtpunktet lå nærmere Blankvannsbråten.

Høyeste punkt i kommunen er Kirkeberget på 631 moh., like ved grensa til Lunner kommune. Oslo hadde forøvrig lenge et eget nullpunkt, som man målte meter over havet ut fra. Her passer det å nevne at mens resten av landet har brukt «Normal null av 1954», har Oslo brukt «Normal null av 1890» med en justering fra 1927 - gjerne kalt «Oslo lokal høyde». 1. januar 2015 ble «Normal null av 2000» innført for hele landet. For Oslos del betyr det at alle mål bli 37 cm høyere enn de var før endringa. Årsaken til justeringa er at landhevinga etter siste istid fortsatt pågår. Dette blir noe påvirka av at havet også stiger, men høyden har endra seg en god del siden forrige justering. Går vi lenger tilbake i tid har det vært en enorm landheving - alt under omkring 210 moh. lå rett etter siste istid under vann, hvilket betyr at Oslofjorden møtte Maridalsvannet.

Geologisk tilhører området Oslo-feltet, som strekker seg fra Langesund til Mjøstraktene. Selve byen står stort sett på skifer i senkningene og knollekalk i ryggene. Det er også mye alunskifer, som gir vanskelige grunnforhold mange steder i byen ettersom den eser når det kommer luft og vann til. Øst for bykjernen finner man gneis og granitt, i åsene nord for byen ner det dypbergarter som nordmarkitt og mot vest finner man vulkanske bergarter som basalt og rombeporfyr.

Kilde: Lokalhistoriewiki


Referanser

  1. Hohler, Erla Bergendahl: «St. Hallvard i Oslos bysegl», Byminner 1-1987 s. 4-5

  2. Hals, Anna-Stina: «Fra Oslos segl til Christianias og Oslos våpen», Byminner 1-1987 s. 12-14

Kilder


Oslo er Norges hovedstad og største by. Fylket og by-kommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Med sine 1 000 339 innbyggere består byområdet helt eller delvis av bebyggelsen i Oslo og elleve nærliggende kommuner. Oslo kommune utgjør sentrum i det sammenhengende byområdet og hadde 674 736 innbyggere. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere. Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Skedsmo, Lørenskog og Enebakk i øst, og Ski og Oppegård og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Oslo er kjent for sin topografiske særegenhet og sin berggrunn. Byen preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. ²⁄₃ av kommunens areal utgjøres av skog og vannområder utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en reell befolkningstetthet på 5221,6 innbyggere per km². Den tetteste delen av byen ligger i en «gryte» omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene, gjennom Oslogryta og ut i fjorden.

«Oslo» har flere betydninger.

«Christiania» omdirigeres hit. For annen bruk, se Christiania (andre betydninger).

Oslo

Land NorgeStatusKommuneAreal
 – Totalt:
 – Land:
 – Vann:

454,09 km²
427,01 km²
27,08 km²Befolkning666 759[a]Høyde over havet23±1 meterKommunenr.0301MålformNøytralInternettsidewww.oslo.kommune.noPolitikkOrdførerMarianne Borgen (SV) (2015)VaraordførerKamzy Gunaratnam (Ap) (2015)ByrådslederRaymond Johansen (Ap) (2015)ByrådspartierArbeiderpartietMDG og SVBefolkningsutvikling 1951–2010[b]Wikimedia | © OpenStreetMap
Oslo
59°54′40″N 10°45′10″EOslo på Commonsa^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. januar 2017)
b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB 

Oslo sentrum fra luftavisBildeinformasjon

Oslo (mellom 1624 og 1925 Christiania, fra 1877/1897 også skrevet Kristiania) (sørsamiskOslove[1]) er Norges hovedstad og største by. Fylket og by-kommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Med sine 1 000 339 innbyggere[2] består byområdet helt eller delvis av bebyggelsen i Oslo og elleve nærliggende kommuner. Oslo kommune utgjør sentrum i det sammenhengende byområdet og hadde 674 736 innbyggere (per 1. april 2018).[3] Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2017).[4] Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, NittedalSkedsmoLørenskog og Enebakk i øst, og Ski og Oppegård og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning.

Oslo er kjent for sin topografiske særegenhet og sin berggrunn. Byen preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog og vannområder utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en reell befolkningstetthet på 5221,6 innbyggere per km². Den tetteste delen av byen ligger i en «gryte» omkranset av grønne åser. Elver som AlnaelvaAkerselva og Lysakerelva renner fra åsene, gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningenmed naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.

Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.[5]

Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.

Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder.[6] Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere,[7] med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.

I 2017 ble Oslo kåret til Europas miljøhovedstad 2019 av Europakommisjonen som følger av kommunens ambisiøse klima- og miljøpolitikk. Oslo vant i konkurranse mot andre byer som GentLahtisTallinn, og Lisboa.

Innhold

Navn og etymologi[rediger | rediger kilde]

Christiania på 1790-tallet

Navnet «Oslo» ble opprinnelig brukt om tettbebyggelsen på stedet som kalles Gamlebyen.[8] I middelalderen ble navnet skrevet på norrønt blant annet Anslo, Ásló og Ósló (kjent første gang 1225). På nedertysk ble det også skrevet Anslo, trolig for å gjengi en nasal uttale. Peder Claussøn Friis skrev navnet som Opslo.[8][9]

Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst.[8] Peder Claussøn Friis skrev i Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold spenner bein under den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.[10]

Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område.[9] Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at å i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia».[11] Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd ved vokalassimilasjon.[8] På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåten på gamlebyen Opslo eller Opsloe.

Etter 1624[rediger | rediger kilde]

Etter storbrannen i 1624 og gjenoppbyggingen på vestsiden av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr.ChraChria og Xania, i tråd med at bokstaven X var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker.[12]

Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og takmarkene – et område som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.[13]

I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang.[14] Dette vakte imidlertid motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.[15]

Oslo blir også kalt Tigerstaden, hovedsakelig av folk utenbys fra. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Oslos historie

Håkon V gjorde Oslo til hovedstad i 1314.Foto: Arne Kvitrud, 2008

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Eldste registrerte bosetning[rediger | rediger kilde]

De eldste registrerte spor av bosetning i osloområdet befinner seg på Ekeberg. De eldste sporene er av Riksantikvaren datert til 8 400 år før Kristus.[trenger referanse] Ekebergområdet ser ut til å ha vært tett bebodd allerede i steinalderen. Her er også rike forekomster av bronsealder- og jernalderminner.[trenger referanse]

Gamle Oslo[rediger | rediger kilde]

Kaupstaden Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde. Arkeologiske utgravninger på 1970-tallet har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000.[17] I 1070 ble Oslo bispesete. Byens domkirke Sankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden ved Oslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent som Oslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.

Oslo torg i Gamlebyen var Oslos tidligste markedsplass. Det årlige vintermarkedet ble holdt i hevd på Gamlebytorget til noe inn på 1640-tallet. I 1725 ble Oslo ladegård reist ved torgets nordside, på kjellerne til Oslo bispeborg. Gamlebyens trekanttorg er i dag usynliggjort av krysset Bispegata – Oslo gate.Foto: J. P. Fagerback, 2005

Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.

I løpet av høymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største. Håkon Magnussonshertug over Øst-Norgemot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet ble Mariakirken utvidet og Akershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299etter broren Eirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid.[16] Den nyutnevnte rikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.[18]

Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Blant annet ble byen plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene. Under svartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel. I unionstiden med Danmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene.[trenger referanse]

Under den svenske beleiringen i 1567 satte borgerne selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen. Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalte Oslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til landets kulturelle sentrum mellom 1580 og 1610.[trenger referanse]

I 1624 befalte kong Christian IV av Danmark-Norge at byen skulle gjenreises på vestsiden av Bjørvika under navnet Christiania. Maleri av Pieter Isaacsz.

Christiania fra 1624[rediger | rediger kilde]

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger (flere) referanser for verifikasjon.Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Christiania med Akershus festning og kvadraturen innenfor bymurene. Isaac van Geelkercks Christianiakart fra 1648, det nest eldste kjente kart over byen

Den tre dager lange bybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen og Oslos daværende bispegård. (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligere Olavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at byen ble nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.

Akershus slott og festning, borggården med Romerikstårnet (i tegl) fra 1633 på Nordfløyen. Romeriksfløyen til venstreFoto: Samuli Lintula

Christiania ble reist som en befestet by omgitt av voller med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansensidealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området.

Christian IV innførte også murtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus av lafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest for Christiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 %.

Rundt byen oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye domkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.

Middelalderens byråd som besto av borgermester og rådmenn ble i 1661 omdannet til eneveldets bystyringsorgan, magistraten, et kollegium av kongens embetsmenn. Borgerinnflytelsen skjedde gjennom et svakt byting og fra 1730 «de tolv eligerede menn», et valgt organ med en viss innflytelse på bystyringen.

I enevoldstiden besto oppfatningen av Christiania som hovedstad for Norge, selv om byen etter hvert mistet sin særstilling. Rådstueskriver Kastberg fra Trondheim beskrev i 1686 Christiania som landets hovedstad når det gjaldt politikk og rettsvesen, mens Bergen var landets hovedstad med hensyn til handel. Bergen var også en langt større by. Mellom 1625 og 1644 ble det avholdt ellevere herredager i Norge, halvparten av disse på Akershus, fire i Bergen og en i Trondheim. Stenderforsamlingene som ble avholdt på Akershus ble avskaffet i enevoldstiden. Saker som gjaldt mineralutvinning ble avgjort ved bergamtet på Kongsberg.[19]

Hovedstaden Christiania[rediger | rediger kilde]

Christiania fra Ekeberg anno 1800
Akvatint av John William Edy

Fjord à Christiania, av Claude Monet(1895).

Da unionen med Danmark ble oppløst i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge. Før riksforsamlingen på Eidsvoll snakket man om flere hovedsteder i Norge, stiftshovedstedene Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim som var hovedbyene i hver landsdel og hvert bispedømme. Ifølge historiker Jacob Maliks innebar grunnloven en sentralisert enhetsstat der makten ble samlet i Christiania.[20] Før 1814 var det til dels ulik lovgivning for stiftamtene, militæret var i organisert omkring stiftshovedstedene, og der var også forvaltningen av offentlige finanser som fikk tilsyn direkte fra København. Fra stiftoverretten kunne det ankes direkte til Høiesterett i København. Med unntak av Zahlkassen ble ingen sentrale institusjoner i Norge opprettet før 1814. Da det ble fremmet ønske om eget universitet i Norge var Kristiansand, Kongsberg (der Bergseminaret allerede var), Kristiania og Hamar aktuelle. Stattholderembetet ble nedlagt i 1771. Ifølge Knut Mykland hadde Norge ved inngangen til 1800-tallet ikke en egen sentraladministrasjon. Stiftamtene var den viktigste administrative funksjonen og disse regionene var relativt avsondret fra hverandre.[21] I 1800 var København Norges hovedstad. Medregnet forstedene hadde Christiania vel 12000 innbyggere i 1814, mens Bergen hadde 17000, og København til sammenligning over 100.000 innbyggere.[22]

Under Napoleonskrigene fra 1807 ble sjøveien mellom Norge og Danmark utrygg. For å ivareta styringen av Norge i kongens sted ble en regjeringskommisjon og en del andre offentlige organer satt opp i Christiania under ledelse av prins Christian AugustHerman Wedel-Jarlsberg og Enevold Falsen kom også inn i kommisjonen.[23] Riksforsamlingen bestemte at stortinget skulle møtes i rikets hovedstad, uten å angi navnet på byen. Nicolai Wergeland foreslo «Christiania Bye» i stedet for Rigets Hovedstad i § 68.[24][25]

Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonene som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst. Offentlige tjenestemenn med god kjøpekraft og oppbygging av nasjonale institusjoner med sine bygninger stimulerte etterspørselen.[22] En enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – SlottetUniversitetsbygningeneStortingsbygningenNationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitekt Linstow i 1838, med Karl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også i villastrøk som Homansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langs Akerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellom østkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen.

I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommunemed 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av det som i dag kalles murbyen med leiegårder ble reist. Etter krakket i 1899 falt byggeaktiviteten sterkt, og fra 1905 ble det nesten stillstand frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.[26]

Storbyen Oslo[rediger | rediger kilde]

Etterkrigstiden ble preget av en massiv boligutbygging i den tidligere Akerkommune. Bilde fra drabantbyen Bøler i 1957, der jorder og utmark måtte vike for blokkbebyggelse.

Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet.[trenger referanse] En storstilt reguleringsplan fra 1930-tallet for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan.[trenger referanse] I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene av Akerkommune ble innlemmet i hovedstaden. De 130 976 nye innbyggerne gjorde at folketallet i Oslo over natten økte med 46 prosent.[trenger referanseByens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.

I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere Østre Aker for å løse boligmangelen i Oslo. Grefsen og Kjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet da T-banen ble åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 med Fellestunnelen.[trenger referanse]

Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger[27] påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000. («Den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca.1025» hevdet nettstedet til Kulturhistorisk museum i 2011.[28]) Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med at Snorre i Heimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde.

Naturgitte forhold[rediger | rediger kilde]

Hovedstaden malt av Margrethe Kristine Tholstrup i 1814 i klassisk perspektiv sett fra Ekeberg. I midten Bjørvika og bortenfor denne Christiania, i forgrunnen det gamle Oslo. Omkring det hele, fjell og fjord.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Oslofeltet

Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.

De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum ligger Ekeberg med 1–2 milliarder år gammelt grunnfjell – gneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som GrefsenåsenHolmenkollen og Tryvannshøyden; disse består i all hovedsak av magmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.[29]

Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevaal Stadion og på Majorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.[29]

Klima[rediger | rediger kilde]

Oslo har et temperert klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 11–15 °C på natten. Vintrene er som regel kalde med en middeltemperatur på –4 °C i både januar og februar. Maksimumstemperaturer på over 25 °C inntreffer i gjennomsnitt 16 ganger per år.[30] Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo (Blindern) er 763 mm[31] fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.[32]

Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901 på Observatoriet. Dette er samtidig også norgesrekord for høyeste temperatur i juli.[33] Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet på Blindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,6 grader 27. juli 2018[34]. Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 grader på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.[35]

[skjul]Klimadata for Oslo, Blindern (94 moh.)MånedJanFebMarAprMaiJunJulAugSepOktNovDesÅrNormal maks. temp. °C−1.8−0.93.59.815.820.421.520.115.19.33.2−0.59,63Døgnmiddeltemp. °C−4.3−4.0−0.24.510.815.216.415.210.86.30.7−3.15,69Normal min. temp. °C−6.8−6.8−3.30.86.510.612.211.37.53.8−1.5−5.6-6,8Nedbør (mm)493647415365818990847355

[vis] DiagramAlle verdier gjelder for perioden 1961−90.  • Kilde: eklima

Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for årene 1991–2014 har middeltemperaturene for januar og juli økt til henholdsvis –2,5 °C og 17,6 °C.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Wikimedia | © OpenStreetMap

Oslo

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger (flere) referanser for verifikasjon.Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst i Oslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig BogstadvannetSognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 moh. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.

Byen er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelv Alna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene på Kværner. På 1500-tallet kom oppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og med Kommunedelplan for Alna miljøpark.

I sagalitteraturen heter Akerselva Frysja. Første belegg for Akerselva (egentlig Aggershuses elv) er fra 1636. På bildet Møllerfossene.Foto: J. P. Fagerback, 2005

Akerselva (også kjent under navnet Frysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Vaterland og Bjørvika. Akerselvas tallrike fosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.

Andre viktige elver er LysakerelvaLjanselva og Hovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.

Plante- og dyreliv[rediger | rediger kilde]

Svartdalen er et urskogområde i Oslo med variert løvskogvekst. Svartdalen kan også skilte med spesialiserte insektarter. På bildet Alna på sin vei gjennom Svartdalen.Foto: Helge Høifødt, 2007

Bakkekløver på Hovedøya, med 1700-tallets festningsanlegg synlig i bakgrunnen.Foto: Erlend Bjørtvedt

Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjære planter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster i middelalderen og senere til Botanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livlige skipsfarten gitt spredning av ballastplanter fra fjerne strøk.

Oslo er blant de nordligste steder for bøk, og det er edelløvskog for eksempel på Ola Narr og på Bogstad. Oslos fylkesblomst, bakkekløver, er en varmekjær art som trolig kom i varmeperioden i bronsealderen og bare etterlot én bestand – på Hovedøya.[36] Munker og nonner etterlot hunderotskvallerkållegepestrotkattemynte og bulmeurt. Senere, sjeldne, søreuropeiske arter inkluderer klistersvineblomlodnefioltaggsalat og smaltimotei. Kalkfjellet gir grobunn for sjeldne arter som markmalurtpiggeple, hunderot, ekte malurtbyreseda og smørbukk, og unike Oslo-arter som hjorterot og oslosildre, som nå er på retur. Langs havneanlegg forekommer hirse og villdurra en sjelden gang. Byens elver fører til at skogsarter som vasshøymolsverdliljeskogsivaks og brunrot kan trives, og langs Akerselva alene finnes over 200 plantearter.[37] I Botanisk hage er en representativ Oslo-flora bygget opp på den såkalte «Osloryggen».

Dyre- og fuglelivet er rikest langs Lysakerelva og Akerselva, i tillegg til Nordmarkas bestander med elg og rådyr. Tettbebyggelsen skjuler grevlingekornpiggsvin og streifende rødrev. Elvene har beverfossekall og langt sjeldnere grønnspett, og mange slags insekter som bidrar til å pollinere unike planteslag. Noen ganger observeres sel i fjorden.

Bylandskap[rediger | rediger kilde]

Akershus slott og festingFoto: Hans-Petter Fjeld

Indre og ytre by, østkant og vestkant[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Østkant og vestkant i Oslo

Av Oslo kommunes areal på 454 kvadratkilometer utgjør området med bybebyggelse, kalt byggesonen, 147 kvadratkilometer, mens øyene og Marka dekker resten.

Byggesonen er delt i indre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte med boligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16-17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser, parker og kvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by. Sentrum er området på begge sider av Karl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger i drabantbyer, villastrøk og næringsområder.

Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt i østkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består av Groruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkene NordstrandBekkelagetLjan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).

Strøk og nabolag[rediger | rediger kilde]

Oslo rådhus og Akershus festningFoto: Jon Rogne

Slottet med barnetoget i front under en 17. mai-feiring.Foto: Morten Johnsen

Oslo sentrum[rediger | rediger kilde]

Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. Sør for Kvadraturen ligger Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon V).

Oslos hovedgate, Karl Johans gate, går i retning sørøst-nordvest gjennom sentrum. Langs Karl Johans gate finnes flere av hovedstadens mest kjente bygninger, blant andre Oslo domkirkeStortingsbygningenGrand Hotelde gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like sør for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine muséer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble revet omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-tallet. Området er i dag bebygd med høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, flerfunksjonsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.

Indre vest[rediger | rediger kilde]

Vest og sørvest for slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom bydel Frogner og strøk som SkillebekkSkarpsnoFrogner og mot den tidligere bygrensen mot Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske leiegårder med store leiligheter, hvorav Gimle er regnet[av hvem?] som de mest eksklusive.[trenger referanse] Deler av området har også strøk med store villaer i mur og tre, blant annet den historiske villaforstaden Homansbyen. Denne og det senere villastrøket Gimle er regulert til bevaringsområde.[trenger referanse] Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med handlegata Bogstadveien som er blant landets dyreste når det gjelder utleiepriser for forretningslokaler.[trenger referanse]

Området St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn som ligger nord/nordøst for Slottet. Området består i stor grad av leiegårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning.[38] NRKs hovedkvarter ligger på MarienlystLovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorget og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.

Ytre vest[rediger | rediger kilde]

Bogstad gård vest i OsloFoto: J. P. Fagerback

Bydel Ullern er i hovedsak preget av villabebyggelse og danner den sørvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelva. Andre strøk i området er MontebelloBestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet KongsgårdenOscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner. Bydelsadministrasjonen for Bydel Ullern ligger på søndre Huseby (Montebello/Smestad).

Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til NordmarkaRøaVinderenSlemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping. Bydelsadministrasjonen for Bydel Vestre Aker ligger på nordre Huseby (ved gardeleiren).

Oslo nord[rediger | rediger kilde]

Ullevaal Stadion er Norges nasjonalarena for fotball. Her spiller herrelandslaget sine hjemmekamper, og Ullevaal er også fast finalearena for Norgesmesterskapet i fotball for menn.Foto: Wilhelm Joys Andersen

Oslos nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger Universitetet på Blindern, med Rikshospitalet på Gaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det nå dyre boligstrøket Ullevål Hageby, opprinnelig reist som «hus for småkårsfolk», og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Nord for Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.[trenger referanse]

I de sentrale delene ligger boligområdene TåsenBergKorsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huser Handelshøyskolen BI. Øst for elva ligger DisenKjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet[av hvem?] som meget attraktive boligstrøk.[trenger referanse]

Oslo nord grenser til Nordmarka, med mange innfallsporter for friluftsliv. Det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som kilde til drikkevann for 90 % av byen.[trenger referanse]

I Maridalen er det flere mindre grender, som Sandermosen, Snippen og Movatn, som alle har stasjoner til Gjøvikbanen.

Groruddalen[rediger | rediger kilde]

Luftfoto over GroruddalenFoto: C. Hill, 2010

Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.

Området består av de administrative bydelene BjerkeAlnaGrorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien(riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blant annet Grorud og Stovner. Litt lenger øst går Østre Aker vei (riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer AlnabruFuruset og Kalbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trasé nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består av buss, T-baneog tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Vestli, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.

Bydel Bjerke med Linderud og Veitvetsett fra Kalbakken.Foto: C. Hill, 2007

Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veissøndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker universitetssykehus og Bjerke Travbane ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.

Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs riksvei 4. Bydelen består av områder som AmmerudGrorudKalbakkenRødtvetNordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.

Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-tallet, dette gjelder blant annet områdene FossumRommenVestli og Tokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder som Gamle StovnerHøybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.

På sørsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som TveitaHaugerudLindebergFuruset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alna Senter og IKEA på Furuset.

Indre øst[rediger | rediger kilde]

Enerhaugen og andre deler av Bydel Gamle Oslo, sett fra Ekeberg.Foto: J. P. Fagerback

Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle OsloGrünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstaden Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annet EnerhaugenJordalVålerengaEnsjø og Helsfyr.

Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig på 1990-tallet og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer. Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.

Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.

Sørøst[rediger | rediger kilde]

Mortensrud stasjon med Mortensrud senter i bakgrunnen.

bydel Nordstrand i Oslo sørøst ligger åsen Ekeberg, der Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta hver sommer. Områdene rundt, som Bekkelaget og Nordstrand, preges av velstående villabebyggelse og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger sør i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, landets første drabantby, bygget ut av OBOS fra 1951.

Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud ligger bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger AbildsøRyen og Manglerud, og i nord HøyenhallBryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene OppsalBøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.

Oslos sørligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet på 1980-tallet, med nye nabolag som MortensrudLofsrudHolmliaPrinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud energigjenvinningsanlegg.

Parker og grøntområder[rediger | rediger kilde]

En av Oslos parker er Frognerparken, som med Vigelandsanlegget er Norges mest besøkte attraksjon.Foto: Artico2

Utdypende artikler: Parker i Oslo og Turveier i Oslo

Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.

Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.

Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengende havnepromenade.

Kultur og underholdning[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kultur i Oslo

Turisme[rediger | rediger kilde]

Nye Holmenkollbakken ble innviet i mars 2010.Foto: Bjoertvedt

En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011.

På niendeplass er Vikingskipshuset på Bygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer arkeologiske skipsfunn fra VikingtidenTuneskipetGokstadskipet og Osebergskipet, og gjenstander funnet ved utgravningen av dem. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet[sic], som sammen med Norsk Maritimt Museum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes.

På 23.-plass ligger Norsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24.-plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.[39]

Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % av sysselsettingen i privat sektor i Oslo.[40] Oslo mottok i 2012 166 cruiseskip med omkring 300.000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen og Geiranger.[41][42]

Byen Oslo oppsto på Sørenga i Gamlebyen – trolig i området ved Klemetskirken. Ruinen ble frilagt til 1000-årsjubileet for Oslo. Den tilhører Kulturminnet Oslo middelalderby som i helhet er fredet etter Kulturminneloven.Foto: Pål Giørtz

Kulturvern[rediger | rediger kilde]

Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristningergravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger finnes Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.

Christiania Torv var byens hovedtorg fra gjenoppbyggingen i 1624 til 1736. Bildet viser de fredede bygningene Anatomigårdenog Rådmannsgården ved torget. Også Gamle rådhus på motsatt side av Rådhusgate er fredet.Foto: David Hall

Gamle Aker kirke i Telthusbakken i Bydel St. Hanshaugen er Oslos eldste stående bygg. Den ble reist etter forbilde fra Hallvardskatedralen ved Oslo torg i Gamlebyen.

Hele den såkalte murbyen, det vil si bybebyggelsen oppført før Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo fredet av Riksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig.[43] Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet.[43] Fredning vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren.[43] Kategorien vernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6.[43] Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 i plan- og bygningsloven.[43] Per mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.[44]

Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004.[44] I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.

Eksempler på fasade- eller skjermbevaring er Paleet shoppingsenter på Karl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» på Sehesteds gate 4, hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.

En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Flere mindre bolighus i lafteverk eller bindingsverk kommer fra forstedene EnerhaugenVaterlandVålerenga og Hammersborg. Fra Kvadraturen kommer Garmanngårdens bakbygning (Hans Nielsen Hauges fengsel), Collettgården fra Kirkegata 16, Bokbindergården fra Tollbugata 14, Generalitetsgården fra Dronningens gate 15, leiegården fra Wessels gate 15 og flere andre.

Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder: Gamle Bydel Bjerke hadde Økernparken, mens den tidligere Bydel Uranienborg–Majorstuen hadde Valkyrie plass.

Scenekunst[rediger | rediger kilde]

Operahuset i Bjørvika huser Den Norske Opera & Ballett, og åpnet i 2008.Foto: Hans A. Rosbach

Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. I 1837 åpnet Christiania Theater, og i 1899 dennes direkte fortsettelse Nationaltheatret. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.

Det norske teatret har siden 1912 satt opp dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teaterble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate.

Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Nordic Black Theatre.

Den Norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 prosent av de tilgjengelige setene.[45] Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.

Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i OsloNorges dansehøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Oslo KonserthusFoto: Hans A. Rosbach

Oslo-Filharmonien er byens profesjonelle symfoniorkester. Det ble stiftet i 1919 under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, og holder nå til i Oslo Konserthus i Vika. Orkesteret vant internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons' ledelse (1979–2002), og det har beholdt det høye nivået også under André Previn (2002–06) og Jukka-Pekka Saraste (2006–). Andre større profesjonelle orkestre i byen er Operaorkesteret og Kringkastingsorkestret, mens Oslo Symfoniorkester er basert på amatørmusikere.

Oslo har en rekke kor av høy kvalitet. Operakoret, med nærmere 60 sangere, er Norges eneste helprofesjonelle kor. Det Norske Solistkor, består av 26 håndplukkede frilanssangere som alle er potensielle solister i ulike sjangere. Oslo Filharmoniske Kor (med rundt 100 sangere) er knyttet til Oslo Filharmoniske Orkester, men har også egne produksjoner. Andre kjente Oslo-kor er Oslo KammerkorGrex VocalisSchola CantorumKammerkoret NOVADen norske studentersangforeningOslo DomkorSølvguttene (NRKs guttekor), Det norske jentekor(tidligere NRKs jentekor), St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor – og tidligere Olavsguttene og Sanct Johannes-GutteneOslo Gospel Choir er en nyere etablering (fra 1988) med over 20 plateutgivelser og stor suksess. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.

Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920.[46] Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge av Louis Armstrongs besøk i 1934. Oslo Jazzfestivalarrangeres hvert år i august siden 1986.

Oslo har et rikt konserttilbud innen rock og pop. De aller mest populære artistene opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo SpektrumValle Hovin stadion og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var den ovennevnte kinoen). De viktigste festivalene i byen innen populærmusikk er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken.

Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav 2⁄3 skolekorps. Kampen Janitsjarorkester, stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er også Gardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.

Kino[rediger | rediger kilde]

Oslos første kino var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol(Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.

Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen er Colosseum, som er verdens største THX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer er SagaEldorado og Klingenberg.

Filmens hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.

Bildekunst[rediger | rediger kilde]

Munchmuseet på Tøyen.Foto: J. P. Fagerback

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen.

Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munchmuseet på Tøyen, og tidligere i det nå stengte Stenersenmuseet i Vika. Disse museene skal samlokaliseres i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika, som er planlagt ferdigstilt i 2020.

Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet. Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer.

Priser[rediger | rediger kilde]

Al Gore og Rajendra Pachauri fra FNs klimapanel, vinnere av Nobels fredspris2007.Foto: Herman Ferre

Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.

Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansen Oslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt av The Economist som «on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum».[47]

Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris. Kommunen gir også ut Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.

Idrett og friluftsliv[rediger | rediger kilde]

Bislett stadion er tilholdssted for Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Golden League.Foto: Kjetil Ree

Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Diamond League.

Holmenkollen Skifestival er et tradisjonsrikt arrangement hver vinter. Holmenkollen har også arrangert flere verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 ble det for fjerde gang arrangert ski-VM der.

Fotballklubben Vålerenga spiller i eliteserien i fotball, og har Ullevaal Stadion som hjemmebane. Ullevaal er også tilholdsstedet til Norges Fotballforbund, og brukes også som hjemmearena for herrelandslaget. Oslo-laget Lyn har også en lang historie i norsk toppfotball, men spiller nå i lavere divisjoner. Hver sommer siden 1972 avholdes Norway Cup på Ekebergsletta. Dette er en av verdens største fotballturneringer.

Ishockey er populært på byens østkant, og Oslo har flere kjente lag. Vålerenga Ishockey spiller på Jordal Amfi, og har hele 26 norgesmesterskap. Manglerud/Star spiller også på øverste nivå, mens Hasle-Løren og Furuset har lange tradisjoner.

Oslo har også flere kjente håndballag. På kvinnesiden er Bækkelaget og Nordstrand de mest kjente, mens Oppsal og Vestli er kjente klubber i herrehåndball.

Kjente personer fra Oslo[rediger | rediger kilde]

Dronning Sonja er født i Oslo.Foto: Jarle Vines

Utdypende artikkel: Kjente personer fra Oslo

Mange kjente personer i Norge har en eller annen gang i livet bodd i Oslo siden byen er landets hovedstad. Mange av kulturpersonlighetene med opphold i Oslo kan likevel kalles «Oslo-forfattere», «Oslo-musikere» og så videre, på grunn av den sterke Oslo-tematikken i verkene deres. Blant de kjente forfattere som har lagt handlingen i bøkene sine til Oslo er Oskar Braaten, som skildret arbeidermiljøet i byen ved inngangen til 1900-tallet, Rudolf Nilsen med sine Oslo-dikt, Tove Nilsen med romanene om å vokse opp på Bøler i 1960-årene, Lars Saabye Christensen med sine Frogner-romaner, og Johan Borgen med sin berømte Lillelord-trilogi.

Kjente Oslo-musikere inkluderer bandet deLillos, som i alle fall i begynnelsen av sin karriere i 1980-årene var et typisk Oslo-band, og Joachim «Jokke» Nielsen og Valentinerne, som skildret et liv med rusmidler på Oslos østkant. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Oslo. Disse var gjerne opprinnelig revyviser, og omfatter blant annet Arvid Nilssens «På Enerhaugen», Jens Book-Jenssens «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé», Kalle Fürsts «I en sprukken rønne nedi Vika» og Vilhelm Dybwads «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle og grå». En annen klassisk Oslo-musiker er Lillebjørn Nilsen, blant annet kjent for Oslo-sangene «Bysommer» og «Far har fortalt».

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

De gamle lokalene til Thunes mekaniske verksted på Skøyen er et eksempel på gammel industri som har blitt til kontor- og butikklokaler.Foto: Kjetil Ree

Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang var Aker kommuneSkøyenBrynSollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverftene Nylands- og Akers Mek.[48]

Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 %, mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 %. Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen.[48] Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum. Freiasjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.

Fra 1960- og inn på 70-tallet flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-tallet så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et senter for store tjeneste- og teknologibedrifter. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på VækerøDet Norske Veritas som flyttet til HøvikKværner EngineeringNorconsultNorwegian ContractorsSchlumberger og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. På Lysaker ligger hovedkvarterene til StatkraftMicrosoft og Pfizer, og rundt Lysakerlokket like over grensen til Bærum finner vi OracleComputasSAPCiscoPGS og Nokia. Svært mange Oslo-borgere jobber også på Fornebu, der er det i alt mer enn 10 000 ansatte i Norske SkogAkerNorwegianTelenor og i småbedriftene på IT Fornebu.

Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski.[49] Nedleggelsen av Oslo lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på FornebuPosten Norges sorteringssentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.

Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap,[48] mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølle på Grünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbygningene til Lilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, og Handelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.[50]

Oslo Børs med Børshagen i front.Foto: Helge Høifødt

Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføringIKT og juridiske- og finansielle tjenester.[51]

Byen er også hjem for Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som New York-børsen og FTSE Group i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Oslo kommune har et areal på 454 km² og 666 759 innbyggere (per 1. januar 2017[52]). Dette gir en folketetthet på over 1300 innbyggere per km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk sentralbyrå, hadde 1 000 467 innbyggere per 2018[53], og stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2017[54]).

Oslo kommune har per. 1. januar 2009 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet.[55]Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mens Akershus og Hordaland har flere etniske nordmenn.[56]

Antallet Oslo-beboere vokser stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 prosent. Den 16. januar 2011 skal Osloborger nummer 600 000 ha blitt født.[57] Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030»[58][59] fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.

Sysselsetting[rediger | rediger kilde]

Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.[60]

Innvandring[rediger | rediger kilde]

Oslo er kommunen i Norge med størst andel innvandrere. I 2016 utgjorde denne gruppen 33,3 % av byens 660 000 innbyggere.[trenger referanse] Til sammenligning utgjorde innvandrere 16,3 % av Norges totale befolkning.[trenger referanse] Tilsvarende tall i 2001 var 19,4 % innvandrere i Oslo og 6,6 % av Norges totale befolkning.[trenger referanse] I perioden 2001 til 2009 sto innvandrerbefolkningen for 80 % av Oslos befolkningsvekst.[trenger referanse]

De 20 største innvandrergruppene i Oslo etter landbakgrunn per 1. januar 2012. Tallene gjelder innvandrere og barn av innvandrere:

LandBefolkning[61]I alt181 343 Pakistan22 034 Sverige13 635 Somalia12 779 Polen12 180 Sri Lanka7 365 Irak7 336 Tyrkia6 206 Marokko6 166 Vietnam5 822 Iran5 729 Filippinene4 968 India4 064 Tyskland3 501 Danmark3 477 Afghanistan2 986 Bosnia-Hercegovina2 861 Russland2 809 Kina2 658 Storbritannia2 644 Kosovo2 535

Talespråk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Oslodialekt

Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).

Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i fortid («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.[62]

De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.[63]

Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. De fleste Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker nesten alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 prosent av menn og knappe 30 prosent av kvinnene på østkanten gjør det samme.[64]

Religion og livssyn[rediger | rediger kilde]

Oslo domkirke ligger ved Stortorget og er hovedkirke for Oslo bispedømme.Foto: J. P. Fagerback

Se også: Liste over kirker i Oslo

Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. 49,4 % av befolkningen i Oslo er medlemmer i Den norske kirke (2017).[65]

Det største kristne kirkesamfunnet utenom Den norske kirke er Den katolske kirke med over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen.[66] Deretter kommer Pinsebevegelsen. Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirkeDet evangelisk-lutherske kirkesamfunnBaptistsamfunnetOslo Kristne SenterDen anglikanske kirke, og mange flere.

I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil.[67] Per 1. januar 2012 var 3 375 buddhister fordelt på fem menigheter.[67] I tillegg var det en andel hinduer og sikher.

I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund.[68] 19 % av befolkningen var per 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Politikk i Oslo

Stortingsrepresentanter[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over stortingsrepresentanter for Oslo 1945–

Oslo har 19 stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021:[69]

#RepresentantFødtBostedPartiPeriodeKomitéMerknader90Jonas Gahr Støre1960Vestre AkerAp3.Utenriks- og forsvarskomitéenParlamentarisk leder91Ine Marie Eriksen Søreide1976Gamle OsloH5.UtenriksministerVara møter92Marianne Marthinsen1980Vestre AkerAp4.Utenriks- og forsvarskomitéen93Nikolai Astrup1978FrognerH3.StatsrådVara møter94Siv Jensen1969NordstrandFrp6.StatsrådVara møter95Kari Elisabeth Kaski1987BjerkeSV1.Finanskomitéen96Trine Skei Grande1969Gamle OsloV5.StatsrådVara møter97Jan Bøhler1952AlnaAp4.Justiskomitéen98Michael Tetzschner1954Vestre AkerH3.Utenriks- og forsvarskomitéen99Bjørnar Moxnes1981NordstrandR1.Finanskomitéen100Une Aina Bastholm1986St. HanshaugenMDG1.Finanskomitéen og Energi- og miljøkomitéen101Siri Staalesen1973NordstrandAp1.Kommunal- og forvaltningskomitéen102Heidi Nordby Lunde1973GrünerløkkaH2.Arbeids- og sosialkomitéen103Christian Tybring-Gjedde1963UllernFrp4.Utenriks- og forsvarskomitéen104Espen Barth Eide1964Vestre AkerAp1.Energi- og miljøkomitéen105Petter Eide1959Gamle OsloSV1.Justiskomitéen106Mudassar Kapur1976NordstrandH2.Finanskomitéen107Ola Elvestuen1967FrognerV2.StatsrådVara møter108Stefan Heggelund1984GrünerløkkaH2.Energi- og miljøkomitéenMathilde Tybring-Gjedde1992Vestre AkerH1.Utdannings- og forskningskomitéenVara for utenriksminister SøreideAstrid Nøklebye Heiberg1936FrognerH2.Helse- og omsorgskomitéenVara for statsråd AstrupMazyar Keshvari1981RælingenFrp2.Kontroll- og konstitusjonskomitéenVara for statsråd JensenGuri Melby1981GrünerløkkaV1.Utdannings- og forskningskomitéenVara for statsråd Skei GrandeGrunde Almeland1991Gamle OsloV1.Familie- og kulturkomitéenVara for statsråd Elvestuen

Se også Stortingsvalget 2013 i Oslo og Stortingsvalget 2017 i Oslo.

Historisk representasjon på Stortinget fra Oslo siden 1973:

Parti197319771981198519891993199720012005200920132017Sosialistisk Venstreparti211122232212Arbeiderpartiet675556646665Senterpartiet000001000000Venstre000000112122Kristelig Folkeparti111110111110Høyre567755453466Fremskrittspartiet101132323322Andre partier000001000012Oslo151515151617171617171919

Kategorien «Andre partiers» mandater tilfalt Rød Valgallianse i 1993, Miljøpartiet De Grønne i 2013 og 2017 og Rødt i 2017.

Partioppslutning[rediger | rediger kilde]

Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Oslo siden 1973:[70][71]

Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.

ValgårApSVSumMKrFVSpSumMHFrpSumM197333,613,547,187,41,32,311,0130,16,436,56197740,05,745,787,02,41,110,5139,02,041,06198133,06,739,764,82,80,78,3142,47,049,48198534,07,041,064,02,80,87,6143,05,148,18198929,811,641,473,82,70,77,2131,915,046,98199336,87,244,083,63,54,411,5127,68,436,07199733,48,842,286,84,21,312,3221,717,939,67200122,416,939,376,15,90,712,7229,113,042,17200531,513,444,983,69,31,114,0319,817,337,16200935,010,345,382,76,41,010,1221,717,639,37201330,46,336,772,88,20,911,9329,811,741,58201728,49,337,772,18,42,112,6226,49,535,98

Norges hovedstad[rediger | rediger kilde]

Flesteparten av departementene holder til i Regjeringskvartalet ved Akersgata og Grubbegata.Foto: J. P. Fagerback

Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Kongehuset, Storting, regjering og høyesterett.

Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gateog Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i Grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter (Stortinget har totalt 169 representanter, 19 av dem er såkalte utjevningsrepresentanter) kommer 17 fra Oslo.

Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Kvartalet ble utsatt for et bombeangrep hvor en rekke mennesker omkom den 22. juli 2011. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet og Klima- og miljødepartementetholder til i Myntgata i Kvadraturen.

Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.

Det kongelige slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, i regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-tallet, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.

Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.

Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet SkatteetatenKripos og Statens vegvesen.

Lokalpolitikk[rediger | rediger kilde]

Oslo rådhus, sett fra Aker Brygge.Foto: Alexander Ottesen

Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2015–2019 et rødgrønt flertall. Ordføreren er bystyrets leder og byens fremste representant.

I 2015 overtok en rødgrønn koalisjon byrådsmakten etter 18 år med byrådsledere fra HøyreRaymond Johansen leder et byråd bestående av ArbeiderpartietMiljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, med støtte fra Rødt. Ordfører er SVs Marianne Borgen.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over Oslos bydeler

Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk en over til direkte valg av samtlige bydelsutvalgene.

Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med NAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.

Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.

Etater og kommunale foretak[rediger | rediger kilde]

Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.

Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Vann- og avløpsetaten med 600 ansatte som forvalter vann- og avløpsinfrastruktur til en verdi av ca 100 milliarder kroner, Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjonGrorud brannstasjon og Bryn brannstasjonHelseetatenhar om lag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslos byantikvaren ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv. Oslo har også flere kommunale foretakOslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.

Segl og flagg[rediger | rediger kilde]

Oslos byvåpen er en omtegning av byens segl fra middelalderen, med delvis forandret innhold. Det er ikke et våpen i heraldisk forstand, men et mangefarget segl. Byene Oslo, Bergen og Tønsberg bruker tegninger av segl som våpen, Trondheim gjør det samme, men har plassert seglets innhold i et skjold og gitt det heraldiske farger. Også for Oslo/Kristiania er det flere ganger tegnet uoffisielle «byvåpen» med seglets innhold innsatt i et skjold.[72]

Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er Osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.[73]

St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.[74]

13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.

  • Oslos byvåpen.

  • Oslos byflagg fra 1924, erstattet i 2000 av et flagg med byens segl på blå duk.

  • Oslos byflagg fra 2000.

Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.

Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.[75]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Universitetsbygningene ved Karl Johans gate har fra 1850-årene vært tilholdssted for Universitetet i Oslo, men siden 1930-tallet har hoveddelen av virksomheten vært lagt til Blindern nord i byen.

Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høgskolerUniversitetet i Oslo (UiO) er landets eldste og tradisjonelt største universitet, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området, og med Det juridiske fakultet i de gamle universitetsbygningene i sentrum. Universitetet har ca. 25 000 studenter og ca. 2 800 vitenskapelige ansatte (2008).

Oslomet – Storbyuniversitetet fikk universitetsstatus i 2018 og er en videreføring av Høgskolen i Oslo og Akershus og en lang rekke tidligere høyskoler i Oslo og omegn; denne institusjonen har tradisjonelt fokus på mer praktiske utdannelser, og holder til på Bislett (i tillegg til Kjeller ved Lillestrøm). Oslomet har rundt 20 000 studenter. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolenKunsthøgskolenHøyskolen KristianiaNITHNorges veterinærhøgskoleNorges musikkhøgskoleKrigsskolen og Menighetsfakultetet. Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har planer om å etablere seg i Oslo.[76]

Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som UllernNordstrandLambertseterStovnerPersbråten og Bjørnholt, har mellom 82 og 87 prosent opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som ElvebakkenFagerborgFossHartvig NissenOslo handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.[77]

Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.[78]

Forsvaret og Oslo[rediger | rediger kilde]

En gardist, 2008.Foto: Marcin Szala

Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på blant annet Det kongelige slott og Akershus festning og er den norske konges livgarde. Garden er også en del av beredskapsstyrken kalt hovedstadsforsvaret.

Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5 500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets etterretningshøgskole og Etterretningstjenesten holder også til på Lutvann.

Oslo huser også Akershus kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus festning er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets høgskoleForsvarsmuseetFeltprestkorpsetForsvarets militærgeografiske tjeneste og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.

Krigsskolen holder til på Linderud leir i Groruddalen.

Medier[rediger | rediger kilde]

Kringkastingshuset stod klart i 1950 og er det eldste bygget på NRK Marienlyst.

Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter Aftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld), VG (opplag 212 000) og Dagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo er Dagens Næringsliv (opplag 83 000), Finansavisen (opplag 25 000), Dagsavisen (opplag 25 000), Vårt Land (opplag 24 000), Klassekampen (opplag 15 000) og Nationen (opplag 13 000). (Alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2011).[79]

Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925 og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sørøstligste bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle OsloGrünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (AlnaBjerkeGrorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten(Vestre Aker og Ullern).

NRK og TVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo. NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen. TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.

En rekke lokalradiostasjoner sender i Oslo. disse omfatter blant andre Radio 1Radio TangoradiOrakel og Radio NovaNRK Østlandssendingen dekker Oslo og Akershus og holder til i det tidligere Myrens Verksted på Sagene.

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.

E18 er den viktigste innfartsveien til Oslo fra vest. Bildet viser E18 ved Frognerstranda. Til høyre for veien sees Skøyen–Filipstadlinjen og bebyggelsen på Skarpsno og Skillebekk, til venstre småbåthavna like innenfor «Kongen» i Frognerkilen.

Veinett[rediger | rediger kilde]

Se også: Liste over Oslos gater

Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.

Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.

Oslo har også en rekke veier som går i tunneler. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel ved Økern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og senketunnelen Bjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.

Kollektivtransport[rediger | rediger kilde]

Oslo har både trikk og T-bane. Her fra Forskningsparken stasjon.Foto: Thierry Gschwind

MX3000 er det nye hovedmateriellet til T-banen i Oslo. Det har gradvis blitt innført siden 2006 og er i dag med sine 83 tog, ansvarlig for frakt av 270 000 passasjerer daglig.

Utdypende artikler: T-banen i Oslo og Trikken i Oslo

Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom StortorvetHomansbyenVestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.

I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatretåpnet. I løpet av 1920-tallet var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, et år etter Sognsvannsbanensåpning. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. På 1960-tallet ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig på 2000-tallet kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.

Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.

Kollektivnettet i Oslo består per 2009 av trikk, buss, T-bane, NSB lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer.[80] Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende. T-banen har (per 2016) fem linjer og (per 2014) 88 millioner reisende. I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Norled har ruten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy. Helårs båttrafikk til øyene i havnebassenget går fra 21. mars 2015 fra Rådhusbrygge 4 (flyttet fra Vippetangen).[81]

Jernbane og luftfart[rediger | rediger kilde]

Oslo S sett fra Utsikten i Ekebergskrenten.Foto: Trond Strandsberg

Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sørover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på ØstfoldbanenHovedbanenGjøvikbanen og Drammenbanen.

Oslo lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Drammen med Flytoget, som bruker 19 minutter til Oslo sentralstasjon. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.

Oslo har i tillegg to sekundære lufthavner: Sandefjord lufthavn, Torp og Moss lufthavn, Rygge. Noen flyselskaper kaller disse for Oslo lufthavn, Torp og Oslo lufthavn, Rygge, selv om de ligger langt unna og ingen av dem har god offentlig transport til og fra byen. Torp ligger over dobbelt så langt vekk fra Oslo som Gardermoen og Rygge.

Havnetrafikk[rediger | rediger kilde]

Havneområdet på Filipstad brukes til roro, stykkgods og tørrbulk. Color LinesTysklandsferger «Color Fantasy» og «Color Magic» legger også til her.Foto: Wilhelm Joys Andersen

Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet HjortnesFilipstadRådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi GrønliaKongshavnSjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).[82]

I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.[83]

Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.[84]

Samarbeidsbyer og -regioner[rediger | rediger kilde]

Samarbeidsbyer[rediger | rediger kilde]

Fra Lilla Bommen i Göteborg, vennskapsby med OsloFoto: Mikael Miettinen

Fra Shanghai, Kina, vennskapsby med Oslo

   GöteborgSverige[85] 
   ShanghaiKina[85] 
   St. PetersburgRussland[85] 
   VilniusLitauen[85] 
   WarszawaPolen[85]

Samarbeidsregioner[rediger | rediger kilde]

   Schleswig-Holstein i Tyskland[85] 
   Provinshovedstaden Mbombela[85]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Hovedstaden kan bli Oslove: – Føles nærmere hjertet»NRK (norsk). 23. desember 2016. Besøkt 2. januar 2019.

  2. ^ «Oslo er det største tettstedet i landet. Nå har vi passert én million innbyggere.»(norsk). Besøkt 25. juni 2018.

  3. ^ «2018-05-22»ssb.no (norsk nynorsk). Besøkt 25. juni 2018.

  4. ^ «Folkemengd 1. januar. Heile landet, fylke og kommunar»Statistisk sentralbyrå. Besøkt 18. oktober 2017.

  5. ^ Rasmus, Jonas (1735). Norriges Beskrivelse. Kiøbenhavn. s. 27. «Hoved-Staden Christiania, hvor baade Kongens Stadtholder saavelsom ogsaa Biskopen residerer, og hvor den høyeste Ret her i Landet holdes paa Slottet Aggershuus, som ligger strax ved Christiania Stad.»

  6. ^ «Om 15 år kan det bo 100 000 flere i Oslo». Aftenposten.no. 21. oktober 2005. Arkivert fra originalen 28. januar 2006. Besøkt 14. august 2009.

  7. ^ Temaside om innvandring og innvandrereArkivert 18. februar 2013 hos Wayback MachineStatistisk sentralbyrå

  8. ^ a b c d Korslund, Frode (2011): Navnet Oslo. Namn och bygd, årgang 99, s. 87-93.

  9. ^ a b Thuesen, Nils Petter (1995). Oslo før Oslo: Oslos forhistorie. Oslo: Pax. ISBN 8253017499.

  10. ^ Nedkvitne, Arnved (2000). Middelalderbyen ved Bjørvika: Oslo 1000-1536. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202191009.

  11. ^ Wetås, Åse (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. side 51–75. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.

  12. ^ «Eksempel på bruk av Kristiania og Xania om hverandre»ellisislandrecords.org(Engelsk). The Statue of Liberty-Ellis Island Foundation, Inc. Besøkt 2. juni 2009.

  13. ^ Bård Alsvik: ««Oslo leve!» – Om navneendringen fra Kristiania til Oslo», Tobias 2001/1

  14. ^ Oslo sentrum blir Kristiania – Østlandssendingen – NRK Nyheter

  15. ^ – Ut med «Kristiania» Aftenposten 26. februar 2009. Besøkt 22. juni 2010

  16. ^ a b «Bergen har aldri vært hovedstad i Norge», artikkel fra NRK 31. januar 2014

  17. ^ Riksantikvaren. «Tre norske middelalderbyer i 1970-årene : fornminnevern og utgravningsresultater : Hamar, Oslo, Tønsberg - Nasjonalbiblioteket». Besøkt 22. november 2015.

  18. ^ Molaug, Petter B. (2003). «Akershus og middelalderbyen». Interesseforeningen Oslo Middelalder. Besøkt 8. juni 2009.

  19. ^ Sprauten, Knut (1992). Byen ved festningen: fra 1536 til 1814. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202091462.

  20. ^ Mikkelsen, Solveig (3. april 2014). «Slik ble Oslo hovedstaden»universitetsavisa.no. Besøkt 26. september 2018.

  21. ^ Maliks, J. (2012). Grunnloven og regionene: hegemoni, kontinuitet og bruddHeimen, 49(01), 13-21.

  22. ^ a b Kjeldstadli, Knut (1995). Oslo - spenningenes by: oslohistorie. Oslo: Pax. ISBN 8253017456.

  23. ^ Eidsvoll 1814: hvordan grunnloven ble til. [Oslo]: Dreyer. 1989. ISBN 8209105418.

  24. ^ Det Norske Storting gjennom 150 år. Oslo: I kommisjon hos Gyldendal. 1964.

  25. ^ «Grunnloven fra 1814»Stortinget. 12. mars 2014. Besøkt 26. september 2018.

  26. ^ Norgeshistorie.noJan Eivind Myhre«Christiania – hovedstaden». Hentet 19. des. 2016.

  27. ^ Oslo bys historie, bind 1, sidene 14-34, Oslo 1991, ISBN 82-02-09141-1

  28. ^ «… går tilbake til ca.1025. Det er bygårder som har ligget mellom Vestre strete og Østre strete» : Kilder til kunnskap om Oslo for 1000 år siden

  29. ^ a b Dons, Johannes A. (2000). «Oslo : geologi». I Tvedt, Knut Are. Oslo byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 3–4. ISBN 82-573-0815-3.

  30. ^ «Blindern (Oslo)». met.no. Arkivert fra originalen 15. desember 2010. Besøkt 14. oktober 2009.

  31. ^ «Normaler for Oslo kommune». met.no. Besøkt 14. oktober 2009.[død lenke]

  32. ^ «Soltimer/Soltid». met.no. Arkivert fra originalen 4. mai 2009. Besøkt 14. oktober 2009.

  33. ^ «Temperaturrekorder måned for måned». met.no. Arkivert fra originalen 2. desember 2009. Besøkt 14. oktober 2009.

  34. ^ «eKlima»eklima.no. Besøkt 30. oktober 2018.

  35. ^ «Met.nos klimadatabase». met.no. Arkivert fra originalen 14. juni 2004. Besøkt 14. oktober 2009.

  36. ^ Vetlesen, Vesla: Osloflora, Damm forlag 2005, side 9–10.

  37. ^ Vetlesen, Vesla: Osloflora, Damm forlag 2005, side 16.

  38. ^ 84226 i Riksantikvarens kulturminnebase

  39. ^ «Norges best besøkte attraksjoner sommeren 2006: Holmenkollen fortsatt mest populær!»Innovasjon Norge. 2006. Besøkt 21. mai 2009.[død lenke]

  40. ^ «PARTNERSKAP FOR VEKST : Reiselivsplan for Oslo» (PDF). Oslo kommune. 2003. Arkivert fra originalen(.pdf) 16. mai 2011. Besøkt 21. mai 2009.

  41. ^ Dagens Næringsliv 12. oktober 2012, s.26.

  42. ^ Aftenposten 8. mai 2013

  43. ^ a b c d e «Byantikvarens Gule Liste – Informasjon» (pdf). Riksantikvaren. Besøkt 24. mai 2009.

  44. ^ a b «Riksantikvarens Gule Liste Per Mai 2009» (xls). Riksantikvaren. mai 2009. Besøkt 24. mai 2009.

  45. ^ Kolsrud, Kjetil (19. mai 2009). «Vår tids monumenter». Aftenposten. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 21. mai 2009.

  46. ^ Olav AngellJan Erik Vold og Einar Økland(red.): Jazz i Norge, Gyldendal 1975

  47. ^ Human Rights Oslo. Innhentet 9. august 2010.

  48. ^ a b c Thingsrud, Leif (2001). «Industribyen Oslo» (PDF). Tobias (4/2001): 3-5.

  49. ^ Benum, Edgeir (2000). Oslo bys historie : Byråkratenes by : Fra 1948 til våre dager (2 utg.). Oslo: Cappelen. s. 349. ISBN 82-02-12305-4.

  50. ^ Grønvold, Line Monica (2001). «Industriens eksperimentelle former og behov» (PDF). Tobias (4/2001): 12-15.

  51. ^ Nystad, Jens Fr. (2000). «Oslo : industri og handel». I Tvedt, Knut Are. Oslo byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 20. ISBN 82-573-0815-3.

  52. ^ «Folkemengd 1. januar. Heile landet, fylke og kommunar»Statistisk sentralbyrå. Besøkt 18. oktober 2017.

  53. ^ «Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune.». Statistisk sentralbyrå. 3. desember 2018. Besøkt 3. desember 2018.

  54. ^ «Folkemengd 1. januar. Heile landet, fylke og kommunar»Statistisk sentralbyrå. Besøkt 18. oktober 2017.

  55. ^ «Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter landbakgrunn. Fylke.». Statistisk sentralbyrå. 1. januar 2009. Arkivert fra originalen 20. april 2010. Besøkt 14. oktober 2009.

  56. ^[http://www.ssb.no/emner/02/01/10/innvbef/arkiv/tab-2009-04-30-09.html Statistisk sentralbyrå

  57. ^ Oslo kommune: Osloborger nr 600 000 er her!

  58. ^ Oslo kommune: Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030 Pdf

  59. ^ Oslo kommune: Oslo over 800.000 innbyggere før 2030

  60. ^ Magne Bråthen, Anne Britt Djuve, Tor Dølvik, Kåre Hagen, Gudmund Hernes og Roy A. Nielsen (2007). «Levekår på vandring : Velstand og marginalisering i Oslo»Fafo-rapport (2007:05): 40.

  61. ^ «Tabell 10. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter landbakgrunn (de 20 største gruppene). Utvalgte kommuner.». SSB. 1. januar 2012. Besøkt 14. juli 2012.

  62. ^ Ausrtad, Bodil (2010). «Oslomålet». I Tvedt, Knut Are. Oslo byleksikon (5 utg.). Kunnskapsforlaget. s. 28. ISBN 987-82-573-1760-7 Sjekk |isbn=-verdien: invalid prefix (hjelp).

  63. ^ «Oslo-språket smelter sammen». Dagsavisen. 5. mars 2008. Arkivert fra originalen 26. august 2010. Besøkt 22. mai 2009.

  64. ^ ««Oschlo» godtas». Aften. 28. november 2006. Besøkt 22. mai 2009.

  65. ^ «Den norske kirke. Statistikkbanken»www.ssb.no. Besøkt 16. mars 2018.

  66. ^ Hvor bor katolikkene? , katolsk.no 2. juni 2014

  67. ^ a b «Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, 1. januar 2012»Statistisk sentralbyrå. 4. desember 2012. Besøkt 2. mai 2013.

  68. ^ «Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, 2008». SSB. 19. desember 2008. Besøkt 24. mai 2009.

  69. ^ Stortinget: Representanter for Oslo 2017-2021

  70. ^ Statistisk sentralbyrå: Publikasjoner.

  71. ^ Valgdirektoratet: Valgresultat i 2017 i Oslo

  72. ^ Roede, Lars. «Det flager i byen og på Rådhuset : om Oslos nye og gamle symboler». Byminner 1–2004 s. 22–37.

  73. ^ Hohler, Erla Bergendahl: «St. Hallvard i Oslos bysegl», Byminner 1-1987 s. 4–5

  74. ^ Hals, Anna-Stina: «Fra Oslos segl til Christianias og Oslos våpen», Byminner 1-1987 s. 12–14

  75. ^ Engene, Jan Oskar: «Nytt byflagg for Oslo? Noen kommentarer til tusenårsjubilantens 'særpregete' nye flagg.» Nordisk Flaggkontakt3-2000 s. 31-33.

  76. ^ NTNU etablerer seg i Oslo

  77. ^ «Inntaket til Vg1 studiespesialisering (uten formgivingsfag)» (.pdf). Oslo kommune : Utdanningsetaten. 2008. Besøkt 20. mai 2009.

  78. ^ Hansen, Marianne Nordli (2005). «Ulikhet i osloskolen: rekruttering og segregering»(PDF). Tidsskrift for ungdomsforskning. 5 (1): 3–26. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2007.

  79. ^ «Opplaget 2011: Nett og mobil vokser – Fortsatt svikt på papir (med henvisning til regneark)». Mediabedriftenes landsforening. Arkivert fra originalen 25. februar 2012. Besøkt 25. juli 2012.

  80. ^ «Oslospeilet 3-4 2009» (.pdf). Oslo kommune. 23. juni 2009. Besøkt 25. august 2009.

  81. ^ «Transportmidlene». Ruter. 15. februar 2008. Arkivert fra originalen 20. mai 2009. Besøkt 20. mai 2009.

  82. ^ «Årsrapport 2007» (.pdf). Oslo Havn KF. 2008. Besøkt 22. mai 2009.[død lenke]

  83. ^ «Årsstatistikk for Oslo Havn 2008» (.pdf). Oslo Havn KF. 2008. Besøkt 22. mai 2009.[død lenke]

  84. ^ Røde, Gro (1998). «Oslo havn – byens hjerte» (PDF). Tobias (2/1998): 9–11.

  85. ^ a b c d e f g Oslo kommune: Internasjonalt samarbeid Arkivert 7. april 2014 hos Wayback Machine. (pdf)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

WikinyttPortal:Oslo – relatert nyhetssak

Historie[rediger | rediger kilde]

Oslo byarkiv – byens hukommelse

[vis]Norges fylker

[vis]Oslos bydeler

[vis]Byer på Østlandet

[vis]Norges kjøpsteder og ladesteder

[vis]Hovedsteder i Europa

[vis]Arrangørbyer av de olympiske vinterlekene


Eksterne baser (Autoritetsdata)

SNL · Rockipedia (area) · VIAF · GND · LCCN · NDL · NKC · GeoNames · GeoNames · GeoNames · BR orgnr · MusicBrainz (area)

Kategori

Navigasjonsmeny

Søk

Prosjekt

Wikipedia

Verktøy

Skriv ut / eksporter

På andre prosjekter

På andre språk

Rediger lenker


  • Oslo Domkirke

    4,3

    (436)

    15 minutter

    Oslo domkirke, tidligere Vår Frelsers kirke, er en korskirke ved Stortorvet i Oslo sentrum.

    5 minutter til fots

    2

    Stortingsbygningen

    15 minutter

    Stortingsbygningen er hovedsete for Norges nasjonalforsamling, Stortinget.

    5 minutter til fots

    3

    Nasjonalgalleriet

    4,5

    (2 681)

    1,5 timer

    Kunstgalleri, malerkunst, museum og kunst

    10 minutter til fots

    4

    Det Kongelige Slott

    4,4

    (3 595)

    1,5 timer

    Omvisninger med guide i residensen til Norges konge og dronning fra 1800-tallet samt parkbesøk.

    10 minutter til fots

    5

    Nationaltheatret

    4,4

    (1 080)

    30 minutter

    Nationaltheatret i Oslo er, ved siden av Den Nationale Scene og Det norske teatret, en av Norges tre hovedscener for teaterkunst.

    Mindre enn 5 minutter til fots

    6

    Rådhuset

    4,4

    (453)

    15 minutter

    Administrativt sentrum og seremonisted med spesiell arkitektur utsmykket med verker av bl.a. Munch.

    Mindre enn 5 minutter til fots

    7

    Nobels Fredssenter

    4,3

    (1 588)

    1 time

    Nobels Fredssenter er en norsk stiftelse, opprettet ved vedtak i Stortinget i 2000 og åpnet i 2005.

    10 minutter til fots

    8

    Akershus Festning

    4,4

    (5 418)

    2 timer

    Denne festningen, som opprinnelig ble konstruert på 1200-tallet, har to militærmuseer og holder arrangementer.

    Mindre enn 5 minutter med bil

    9

    Operahuset Oslo

    4,6

    (9 031)

    15 minutter

    Operahuset i Oslo er Den Norske Opera & Balletts operahus i Bjørvika innerst i Oslofjorden.

    ndsparken

    4,6

    (6 738)

    Park og museum med Vigelands skulpturer

    Skulpturpark og museum med verk av Gustav Vigeland samt midlertidige kunstutstillinger.

    Vikingskipshuset

    4,4

    (6 146)

    Museum med 3 vikingskip fra 800-tallet

    Museum som stiller ut 3 vikingskip av tre fra 800-tallet samt gjenstander funnet i gravkamre.

    Akershus Festning

    4,4

    (5 420)

    Festning og tidligere fengsel ved sjøen

    Denne festningen, som opprinnelig ble konstruert på 1200-tallet, har to militærmuseer og holder arrangementer.

    Frognerparken

    4,6

    (5 104)

    Offentlig park med museum og skulpturer

    Park kjent for Gustav Vigelands skulpturinstallasjon og en hovedgård som rommer bymuseet.

    Det Kongelige Slott

    4,4

    (3 595)

    Kongelig residens med sommeromvisninger

    Omvisninger med guide i residensen til Norges konge og dronning fra 1800-tallet samt parkbesøk.

    Operahuset Oslo

    4,6

    (9 031)

    Operahus, ballett, teater og arkitektur

    Operahuset i Oslo er Den Norske Opera & Balletts operahus i Bjørvika innerst i Oslofjorden. Det har adresse Kirsten Flagstads plass 1 etter operaens første sjef Kirsten Flagstad. Huset er tegnet

    Rådhuset

    4,4

    (453)

    Stedet der Nobels fredspris deles ut

    Administrativt sentrum og seremonisted med spesiell arkitektur utsmykket med verker av bl.a. Munch.

    Frammuseet

    4,6

    (3 010)

    Museum med polarskip fra 1800-tallet

    Polarforskningsskip fra 1800-tallet i museum med ekspedisjonsutstillinger og nordlysshow.

    Norsk Folkemuseum

    4,5

    (3 123)

    Livet i Norge fra 1500 frem til i dag

    Stor utendørs samling av middelalderbygninger og innendørs utstillinger om kultur og levemåte.

    Kon-Tiki Museet

    4,5

    (1 330)

    Sjøfartsmuseum

    Kon-Tiki Museet på Bygdøynes i Oslo huser fartøy og kulturgjenstander fra Thor Heyerdahls ekspedisjoner. Museet er en privat stiftelse. Heyerdahl vant verdensberømmelse da han i 1947 krysset

    Munchmuseet

    4,0

    (1 872)

    Museum, malerkunst og ekspresjonisme

    Munchmuseet er et kunstmuseum i Oslo som inneholder Edvard Munchs etterlatte arbeider som han testamenterte til Oslo kommune i 1940. Museet åpnet dørene for publikum i 1963, hundre år etter maleren

    Bygdøy

    4,3

    (24)

    Friluftsmuseum

    Bygdøy eller Bygdø er en halvøy i den vestlige delen av Oslo og en matrikkelgård, som nå er et friområde med boligbebyggelse i sør. Halvøyen ligger mellom Bestumkilen og Frognerkilen. Til Bygdøy

    Nobels Fredssenter

    4,3

    (1 588)

    Museum og kunstgalleri

    Nobels Fredssenter er en norsk stiftelse, opprettet ved vedtak i Stortinget i 2000 og åpnet i 2005. Nobels Fredssenter er museet for Nobels fredspris og formidler kunnskap om Nobels fredspris

    Vigeland-museet

    4,5

    (198)

    Museum og skulptur

    Vigeland-museet ble oppført i 1920-årene av Oslo kommune som atelier, bolig og fremtidig museum for den norske billedhuggeren Gustav Vigeland. Her arbeidet og levde han frem til sin død. Vigeland

    Nasjonalgalleriet

    4,5

    (2 681)

    Kunstgalleri, malerkunst, museum og kunst

    Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design er et norsk statlig museum etablert i 2003 gjennom sammenslåingen av Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet

    Holmenkollbakken

    4,6

    (4 508)

    Skihopping, løypestreng og vinteridrett

    Holmenkollbakken er en hoppbakke som ligger i Holmenkollen i Oslo. Bakken er et landemerke i Oslo, Norges mest besøkte turistattraksjon, og er trolig verdens mest kjente hoppbakke. Med historie

    Astrup Fearnley Museet

    4,3

    (1 857)

    Museum for moderne kunst i vannkanten

    Friluftsmuseum i vannkanten, designet av Renzo Piano, med en internasjonal samling av moderne kunst.

    Oslo Domkirke

    4,3

    (437)

    Katedral, kirke og historie

    Oslo domkirke, tidligere Vår Frelsers kirke, er en korskirke ved Stortorvet i Oslo sentrum. Den sto ferdig i 1697, er hovedkirke for Oslo bispedømme og menighetskirke for Oslo domkirkes menighet

    Skimuseet

    4,5

    (1 606)

    Museum, skihopping og skiidrett

    Skimuseet i Oslo er en samling av ski og annet vinterutstyr. Det ble åpnet i 1923 og eies av Foreningen til Ski-Idrettens Fremme. Frem til 1951 holdt det til i en egen fin bygning ved Frognerseteren

    Ekeberg

    Skulptur, park og kunst

    Ekeberg er høydedraget som stiger opp sydøst for Bjørvika i Gamlebyen i Oslo. Særpregende for berget er det langstrakte og helt flate Ekebergplatået som ligger jevnt over ca. 140 moh., mens Ekebergs

    Akerselva

    4,5

    (18)

    Elv og turgåing

    Akerselva er ei elv som renner gjennom Oslo. Den går fra Maridalsvannet i Maridalen, gjennom Bydel Nordre Aker, Bydel Sagene, Bydel Grünerløkka, Sentrum og Grønland i Bydel Gamle Oslo, og renner

    Oslo Vinterpark

    4,5

    (908)

    Skiidrett, skisenter og snøbrett

    Oslo Vinterpark er et alpinanlegg i området rundt Tryvannshøgda over Holmenkollen. Anlegget drives av TryvannWyller AS og har 18 bakker med 11 heiser. Første skitrekket i området åpnet i 1938

    Sognsvann

    4,7

    (250)

    Innsjø, turgåing, løping og friluftsliv

    Sognsvann er en innsjø i Oslomarka, beliggende ved markagrensen, rett nord for Oslo. Sognsvann var drikkevann for Oslo fra 1876 til 1967. Ved sørenden ligger Sognsvann gård, anlagt på endemorenen

    Hovedøya

    4,5

    (62)

    Kloster, ruiner, historie, strand og kirke

    Hovedøya eller Hovedøen er ei øy i Oslofjorden. Arealet er 469 mål. Øya ble kjøpt av Oslo kommune i 1952 for 4 millioner kroner og forvaltes av Friluftsetaten. Store deler av øya er fredet etter

    Bymuseet

    4,2

    (164)

    Museum og skulptur

    Bymuseet, tidligere Oslo Bymuseum, er siden 2006 en avdeling ved Oslo Museum. Museet er det kulturhistoriske museet for Oslo by med det tidligere Aker herred. Museet ble stiftet 22. desember

    Nationaltheatret

    4,4

    (1 080)

    Teater, operahus, drama og opera

    Nationaltheatret i Oslo er, ved siden av Den Nationale Scene og Det norske teatret, en av Norges tre hovedscener for teaterkunst. Nationaltheatrets første sjef var Bjørn Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne

    Ibsenmuseet

    4,3

    (107)

    Museum

    Ibsenmuseet er et litterært museum i Oslo, men det er for tiden midlertidig stengt for perioden 2019 til 2021 pga. bygge- og utvidelsesarbeider med oppføring av nytt teater og teatermuseum som

    Botaniske hage – Naturhistorisk museum

    4,6

    (2 451)

    Hage og museum

    Botanisk hage på Tøyen i Oslo er Norges eldste botaniske hage, den ble etablert i 1814. Hagen og samlingene er siden blitt del av Naturhistorisk museum, sammen med blant annet Geologisk museum

    Norsk Maritimt Museum

    4,3

    (368)

    Sjøfartsmuseum og museum

    Norsk Maritimt Museum, tidligere Norsk Sjøfartsmuseum, er et museum stiftet i 1914 i forbindelse med Jubileumsutstillingen på Frogner 1914, der museet fikk overta de sjøfartsrelaterte utstillingsobjektene

    Kulturhistorisk museum

    4,1

    (626)

    Museum, historie og middelalderen

    Kulturhistorisk museum er en museumsorganisasjon ved Universitetet i Oslo. Organisasjonen ble opprettet i 1999 under navnet Universitetets kulturhistoriske museer da Universitetets Oldsaksamling

    Stortingsbygningen

    Stortingsbygningen er hovedsete for Norges nasjonalforsamling, Stortinget. Bygningen, i Karl Johans gate 22 i Oslo, stod ferdig og ble tatt i bruk 5. mars 1866. Den ble tegnet av den svenske

    Norsk Teknisk Museum

    4,5

    (1 888)

    Museum og vitenskapsmuseum

    Norsk Teknisk Museum er et norsk museum for industri, vitenskap, teknologi og medisin. Museet er i 2011 kåret til årets museum. Museet har i de senere årene mottatt en rekke internasjonale priser

    Monolitten

    4,6

    (225)

    Historie

    «Monolitten» er en steinsøyle plassert på «Monolittplatået» i Vigelandsanlegget i Frognerparken i Oslo. Den ble ferdigstilt av Gustav Vigeland i 1943. Søylen, som består av 121 figurer, står

    Oslofjorden

    4,7

    (249)

    Fiske og fyr

    Oslofjorden går 12 mil sørover fra Oslo. Fjorden går nordover fra Ås og Nesodden før den svinger ved Oslo og går rett sørover i ti mil til Tønsberg og Fredrikstad. Da brer fjorden seg i en stor

    Gol stavkirke

    4,7

    (88)

    Kirke og friluftsmuseum

    Gol stavkirke er en stavkirke fra Gol kommune i Buskerud som nå står på Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo og tilhører den til enhver tid regjerende monark i Norge. Dendrokronologiske undersøkelser

    «Fram»

    Museum, jordas polarområder og eventyr

    «Fram» er et skip som ble benyttet av norske oppdagere i Arktis og Antarktis mellom 1893 og 1912. Det ble bygget for å være det sterkeste noensinne, og for å kunne motstå skruingen i polarisen

    Gressholmen

    4,1

    (8)

    Naturreservat

    Gressholmen er en øy i indre Oslofjord, nær Akersneset i Oslo sentrum. Det går båt fra Rådhusbrygge 4 til øya. Gressholmen henger sammen med Rambergøya og Heggholmen, og dekker ca. 149 da. Store

    Oslo Reptilpark

    4,2

    (921)

    Krypdyr, dyrehage og øgle

    Oslo Reptilpark er en privateid norsk dyrepark, og Norges eneste reptilpark. Parken åpnet i Storgata 26 i januar 2002, men flyttet til nåværende adresse høsten 2007.

    Norges Hjemmefrontmuseum

    4,4

    (238)

    Museum

    Norges Hjemmefrontmuseum, forkortet NHM og ofte omtalt som Hjemmefrontmuseet, er et museum på Akershus festning i Oslo. Museet tar for seg den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig

    Huk

    4,5

    (370)

    Strand

    Huk er et parkområde og en badestrand på lengst syd på Bygdøyneset i Oslo.

    Naturhistorisk museum

    4,4

    (479)

    Museum, historie, naturhistorie og natur

    Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo er en del av Universitetet i Oslo og huser universitetets naturhistoriske samlinger og botanisk hage.

    Sørenga

    Buldring

    Sørenga er historisk sett et område sørvest i Gamlebyen i Oslo. Oslo byleksikon definerer Sørenga som «området mellom Bispevika og Østfoldbanen». Det historiske Sørenga ligger innafor Middelalderbyen

    Ekebergparken holdeplass

    4,3

    (12)

    Ekebergparken holdeplass er en trikkeholdeplass på Ekebergbanen i bydel Gamle Oslo. Den ble åpnet 11. juni 1917 da Ekebergbanen ble tatt i bruk til Sæter. 11. mai 2014 byttet holdeplassen navn

    Slottsparken

    4,5

    (776)

    Park, palass og hage

    Slottsparken er Oslos sentrale bypark, som dekker et samlet areal på 225 dekar eller mål. Parken omkranser Det kongelige slott og Slottsplassen.

    Bjørvika

    Arkitektur

    Bjørvika er et område øst i Oslo sentrum. Området ligger dels i det administrative området Sentrum og dels i bydel Gamle Oslo, og grenser mot Gamlebyen i øst, Akersneset og Kvadraturen i vest

    Henie Onstad Kunstsenter

    4,2

    (475)

    Futuristisk senter for moderne kunst

    Senter for produksjon av kunst og en samling av moderne europeiske verk i en markant bygning.

    Ekebergparken Skulpturpark

    4,5

    (666)

    Park og hage

    Stortinget

    4,3

    (187)

    Langøyene

    4,6

    (72)

    Camping, sandvolleyball og friluftsliv

    Langøyene er ei øy på 0,3 km² i Bunnefjorden innerst i Oslofjorden, som tilhører Nesodden kommune i Akershus, men som leies og disponeres av Oslo kommune. Langøyene er et populært friluftsområde

    Oscarshall

    4,5

    (70)

    Borg, slott og palass

    Oscarshall slott er et lystslott som ligger på Bygdøy ved Frognerkilen i Oslo. Slottet ble påbegynt i 1847 og sto ferdig i 1852, tegnet av den danske arkitekten Johan Henrik Nebelong for kong

    Kunnskapsresultat

    Vigelandsparken

    4,6

    6 738 Google-anmeldelser

    Skulpturmuseum i Oslo, Norge

    BeskrivelseVigelandsanlegget, opprinnelig kalt Tørtberg-anlegget, er skulpturanlegget i Frognerparken i Oslo. Skulptursamlingen har fått navn etter kunstneren som har modellert den, Gustav Vigeland, fra 1920-årene til sin død i 1943. Wikipedia

    Adresse: Nobels gate 32, 0268 Oslo, Norge

    Åpnet: 1907

    Timer:

    Døgnåpen

    Telefonnummer: +47 23 49 37 00

    Foreslå en endring

    Kjenner du til dette stedet?Svar på noen raske spørsmål

    Spørsmål og svar

    Sp.: is there any cost?

    (Oversatt av Google)

    er det noen kostnader?

    Sv.: Amazing place. And it's free to wander all day

    (Oversatt av Google)

    Fantastisk plass. Og det er gratis å vandre hele dagen

    (11 svar til)

    Se alle spørsmålene (31)

    Populære tidspunkter

    Direkte: Ikke travelt

    Planlegg besøket ditt

    Folk tilbringer vanligvis opptil 45 min. her

    Flere bilder

    Send til telefonen din

    Omtalesammendrag

    Skulpturpark og museum med verk av Gustav Vigeland samt midlertidige kunstutstillinger. – Google

    5

    4

    3

    2

    1

    4,6

    6 738 anmeldelser

    Google-vurderinger

    Knut-Arne Hermanrud

    Knut-Arne Hermanrud

    Local Guide · 34 anmeldelser · 19 bilder

    for 3 dager siden

    Fin plass :) ryddig. Ikke søppel eller noe

    Liker

    Jannicke Brunes

    Jannicke Brunes

    Local Guide · 13 anmeldelser · 12 bilder

    for 2 uker siden

    Elsker denne parken men alle figurene. Vigeland kunne dette også er d den berømte sinnataggen. Har selv miniatyr utgaven av han hjemme😀

    1

    Eira Vivil D. Ihle

    Eira Vivil D. Ihle

    Local Guide · 25 anmeldelser · 14 bilder

    for 4 måneder siden

    Vigelandsparken er en av de beste turparkene i byen. Du kan starte turen opp fra thune og gå langs elva om du vil ha en fredelig tur skjermet fra by lyder og turister, det er også mange fine skulpturer omkring i parken. Det er do to steder …Mer

    Liker

    Flere Google-vurderinger

    Nettresultater

    Vigelandsparken - Vigeland-Museet

    www.vigeland.museum.no/no/vigelandsparken

    Kart som viser Vigelandsparken og Vigeland-museet. Monolittplataet ...

    Vigelandsparken er en av Norges mest populære turistattraksjoner. Det er nå

    mulig for ...

    Vigelandsanlegget – Wikipedia

    https://no.wikipedia.org/wiki/Vigelandsanlegget

    Vigelandsanlegget er en av Oslos – og Norges – mest besøkte attraksjoner .... er

    hovedsakelig turister som feilaktig bruker navnet «Vigelandsparken»; i Oslo og ...

    The Vigeland Park

    www.vigeland.museum.no/en/vigeland-park

    Norsk · English · Increase size. Reset to Default. Decrease .... The Vigeland

    Museum / Nobels gate 32 / N-0268 Oslo / tel. +47 23 49 37 00 / postmottak.

    vigeland ...